Det har blitt en fin tradisjon at G-foss & co henter fram sitt oppsparte godvær til KM, og med nymotens fartsstål på hver en dukerfot var stevnets sportslige forutsetninger aldeles utsøkte. Og når Zandstra-Valle-på-Zandstra-skøyter spilte opp med superpers i første par på 500 var tonen satt for et herlig mesterskap, der særlig bronsekampen, som i -36, er den som vil bli husket.

Våre klubbmesterskapsvenner følger ivrig med på karaoke- skjermen når Johnny PN tar siste vers av "King Of The Road".

RESULTATER
MR= mesterskapsrekord
MB = mesterskapsbeste
PR = personlig rekord
SB = sesongbeste 

RV Betong: - Debut på klapp! Men 500 ble likevel ikke mye å klappe for. Nesten litt merkelig, for på oppvarmingen opplevde jeg for første gang å få så stor fart på langsida at G-kreftene tok fullstendig overhånd i svingen. Selve konkurransen ble mest sakte kav og rør.

Verrakk: - Et overraskende sedvanlig løp til å være en såpass usedvanlig anledning. Taper jevnt og trutt til The Pjoter gjennom hele løpet, men er på en ekstra lang sykkeltur i første ytre, der rugleis bidrar til et par skumle glipptak. Takket være nærmest tåpelig mange 500 denne sesongen, sklir jeg dog inn under 50. Det er jo ikke så verst.

JP Nilsson: -Så var det klart for årsdebut på skøytebanen. Hele tre måneder hadde gått siden forrige gang klappen var på beina, og det merktes da startskuddet gikk. Ingen vingling riktignok, men frasparket var uten sprut. Er det noe man trenger på en 500 meter er det nettopp det. Parkamerat Zanstra-Valle holdt meget godt følge på første 100, men han hadde nok høyere fart enn normalt, for i svingen holdt han ikke akkurat snøkanten, og han kom faretruende nær meg i ytre etter hvert. På vekslingssiden var det to høflige og rutinerte løpere som ikke klusset med hverandre eller vekslingen. Jeg smatt foran Zandstra-Valle ved inngangen til siste indre og gikk sakte men sikkert inn til en tid som var over to sekunder dårligere enn i fjorårets KM. Ikke bra, men likevel en 3. plass da Thorkerthjemmet ikke var helt heldig på sin 500 meter.

RV Betong: -Pers! Noe som utelukkende skyldes skøytene. Når klapp gjør det mulig å gå på skøytetuppene, noe jeg har for vane etter ca 200 meter, kan man ta seg til mål raskere enn ellers. Men det kostet. Ble kvalmt sliten. Vond distanse.

Verrakk: - Makker Thorkerthjemmet taklet startlangsida nesten som i glansdagene, og jeg var ikke på høyden før ved utgangen av svingen. Herfra gikk det fint inntil jeg ca 700 meter seinere ble rammet tungt av Norwegian Stiffness Syndrome (NSS). Ved å huke meg sammen i Catwomansuiten holder jeg skuta såvidt flytende mens jeg kaster engstelige blikk bakover etter T-hjemmet. En surbeint trøst er det at tida ble bedre enn følelsen på sisterunden tilsa.

JP Nilsson: - Om det var åpningsfarten, manglende istid eller det faktum at jeg var i langrennskjelleren dagen før som var årsaken til at jeg var sur og stiv i lårene før den vanskelige tredjerunden, vites ikke. Men sånn var det i alle fall, og fort gikk det ikke. Parkompis PJoter var langt av gårde, og jeg slet. En av de verste 1500 meter på lang tid. Ikke greide jeg å presse meg heller, men lårene ble ikke noe bedre av den grunn.

RV Betong: - Har laber skøytestamina, men dette ble ikke fullt så vondt som det pleier. Igjen takk til klapp. Ble dratt i mål av en profesjonell speakertjeneste.

Verrakk: - Det sjette løpet på to dager, og etter 1500 var det grunn til å frykte det verste. Med hardt tilkjempet nonsjalanse klarer jeg imidlertid å la makker klubbmesteren fyke sin vei og ta det rolig ut, og dermed blir det mye hyggeligere enn fryktet. Får stokket beina på akseptabelt vis og setter et temmelig langsomt, men trivelig punktum for sesongen. Speaker Thorkerthjemmet girer over i Texas-kvegauksjon -modus på de siste 600 og bidrar til å usedvanliggjøre det hele.

JP Nilsson: - Bronsen som hadde virket sikker etter 500 meter, var ikke det lenger. Etter min svake 1500 meter hadde Thorkerthjemmet kommet nærmere, og jeg hadde rundt 13 sekunder å gå på før den avsluttende distansen mot nettopp Thorkerthjemmet. Det kunne jeg vel ikke tape?  Jeg hadde tross alt ikke tapt for Thorkerthjemmet på en 3000 meter på fem år, og da kunne jeg vel ikke tape med 13 sekunder nå? Eller? Jeg hadde ikke akkurat overbevist meg selv eller andre til nå i mesterskapet, og en Thorkerthjemmet på motivert krigssti er ikke alltid lett å hanskes med. Det ble mitt beste løp for dagen, men likevel holdt bronsen på å ryke. Jeg mente jeg hadde kontroll på saken, men når jeg ser på tidene, er jeg ikke sikker likevel. Tanken var å legge seg likt med Thorkerthjemmet i starten og se hva det førte til. Som sagt så gjort opp til passering 200 og 600 meter, men så prøvde Thorkerthjemmet seg med en fartsøkning, men det følte jeg at jeg fikk justert farten på runden etter. Men så skjedde det noe tre runder før mål: Min makker gjorde jo et slikt kamikaze-rykk som var utenkelig i skøytesporten for inntil få år siden. Rundetiden må ha gått ned flere sekunder. Thorkerthjemmet var nesten i sin egen 500 meter-fart. Jeg følte selv at jeg gikk ganske bra, men avstanden til makker økte. Likevel ikke mer enn at jeg hadde kontroll på det hele, selv om det ble close. Hadde løpet gått over 3400 meter derimot...

Til skøytebanketten på Lorry var Thorkerthjemmet byttet ut for Wennerlars, men innbytteren gjorde en fin jobb over seidlene. Burgere og lammefilet ga god restitusjon til utsatt muskulatur og de aller ivrigste fikk strukket sesongen en imponerende bit inn i lørdag 12. mars. Takk for seg!