Resultatlista indikerer en dato svært tidlig i april, men forholdene på Vallodromen var februarske begge sprintdager: snøvær og kastevind. Vår mann hadde startertjeneste og siste par på begge distanser tirsdag, og fikk en blåfrossen innledning på mesterskapet. Men onsdag var han fristilt og fikk noe mere dreis på hurtigskjærene. Slik gjekk det føre seg:

Verrakkestad "sprintet" til bedriftsgull. Det skal mange runder i Photoshop til for å få fart inn i dette bildet.

VR: - Argh. Sesongens første 50-tall. Likt med makker Gauslaa (som ikke fullførte mesterskapet, jf resultatet) ved 100, men deretter mye kålrabi. La inn et skrapeskjær etter 90 meter med påfølgende elghufs gjennom første ytre. Høy, men OK på vekslingssida, for deretter å kjøre en ganske skrækkelig siste indre. Er på riktig sted i inngangen, men blir ikke venn med sentripetalkreftene og havner inn mot klossene igjen. Står derfor over et skjær og seiler ubehjelpelig ut i banen ved utgangen, før det hele krones med en ustrøken oppløpsside. Makker er i praksis allerede i garderoben når jeg er ferdig. Tja.

Etter å ha skutt i vei seks par på 1000, rekker vår mann såvidt å beinfly etter skøytene og stille i hypoterm kondisjon til start på det aller dummeste startstedet skøytesporten kjenner: midt på vekslingssida i ytre bane.

VR: - Til overmål får Gauslaa og jeg vår andre pistolklikk og omstart for dagen, så når jeg deretter setter opp en 500-start er det mest for å få litt varme i kroppen. Får til én god sving (den tredje), men fekter meg ellers uskjønt fram uten særlig driv. Den etter forholdene kraftfulle starten gjør siste runde til en sirupspreget og lite minneverdig affære.

Dag 2

Gisle har lite nytt å by på når Verrakkestad etter ca 20 timer igjen trekker i fartskostymet, så fortsatt er det lett motvind og snødryss som må overvinnes på veien til første strek. Ny makker for dagen er den gamle hurtigmester og gentleman Hildrum.

VR: - Se det! Plutselig er jeg i realiteten bare sju tideler bak pers og nede på det langt hyggeligere 48-tallet. De grøvste unotene ble denne gang unnagjort allerede etter 1 meter - med et spark i lufta - men så går det langt bedre. Foruten den snillere løypa gjennom siste ytre, er det første sving som er nøkkelen til forbedringen: mindre adrenalinpåvirket enn vanlig tar jeg svingen i 3000-takt, og da faller skjærene langt lekrere på plass. Klarer dessuten å gå litt dypere på oppløpssida. Fire tideler etter makker i mål.

VR: - Styrket av en vørterøl og utsiktene til start i medvind og indre bane, har jeg litt større tro på relativ suksess på 1000 denne gang. Det hele forløper da også relativt fint. Etter 500 meter får jeg en luke til Hildrum som holder til mål, og under bedre forhold hadde dette vært PR-aktig. På sisterunden er det ganske enkelt kreftene det skorter på, og selv om høyrearmen maner uestetisk til sterkere framdrift så har ikke lårmusklene mer å by på. Det blir vel ikke så mye bedre enn dette på kvasidistansen, og når jeg holder meg på beina og innenfor lovverket - ja, så er det faktisk et gulløp. Det er en snodig verden.