Skøyteår nr 12 ruller!

19 mann til start i første utgave av OBIK 2011, der Verrakkestad trakk legenden T. Erfjord mens Sergejev skulle til pers mot selveste Erik Vea!

VR: - Makker rakk å snakke ned sprintformen sin såpass at jeg faktisk begynte å tro på et jevnt race. Hvilket det ble! Etter en runde med pistolklikk kom vi avgårde på andre forsøk, og jeg fikk en ørliten ledelse ut av blokkene. Når trippestegene er over og det skal skyves med kraft kommer imidlertid Erfjord sigende og er en skøyte foran etter 100 m. Gjennom første indre kommer jeg veldig tett på klossene og nøler litt, men trasker greit gjennom. Makker er ganske nær ut på vekslingssida, så her passer det godt at jeg får til min kanskje aller beste vekslingsside noensinne. Kommer endelig litt over langsideskjærene, og selv om inngangen til siste sving igjen blir litt trang, så er dette godkjent. Litt tett på svingklossene igjen, men til min forundring er jeg først ut på oppløpssida, og sjokket bærer meg i mål et halvt sekund før makker. Var ganske sikker på at dette var et 48-løp, så sluttida er litt skuffende selv om to tideler kan trekkes fra ved sammenligning med tidligere basking på distansen. Et tynt snødekke og en viss motvind forklarer vel noe.

VR: - Et parløp for evigheten. Makker er raskest ut til tross for at jeg for én gangs skyld får starte i indre, men etterhvert får også jeg opp dampen og vi skifter på ledelsen første halvdel av løpet. Begge løpere venter nok her på at den andre skal ta initiativet og en litt avventende holdning viser seg å være gunstig for gjennomføringen. I lys av at det nå er solid med snø på isen (Sergejev skjønner situasjonen og iverksetter en sterk aksjon med snømåka før de siste rundene) er 40-rundene overraskende her, og den gode teknikkfølelsen jeg har på noen av de tidlige langsidene må ha noe med saken å gjøre. Med fire runder igjen beslutter ringreven Erfjord seg for å legge seg på lur i sivet, og slipper meg foran. Jeg biter på agnet og får endel meter, men når speaker melder om en fire tideler bedre runde på Erfjord når klokka ringer aner jeg det aller verste. Nå har han begynt å snelle inn! Gjennom siste sving hører jeg makkers klappende haikjeft komme stadig nærmere i indre, men ved utgangen er jeg fortsatt to meter foran, om enn på vikende front. To slitne menn som knapt har spurtstyrke som sin force vakler så fort de kan mot mål, og fra et eller annet sted henter jeg en millinewton ekstra kraft til å utligne makkers fart. Jeg nistrirrer framover og prøver å stable skøytene riktig mens jeg holder styr på begivenhetene i ytterkanten av synsfeltet og DERR er vi inne. Var jeg foran? Var vi likt? Var jeg bak? Klokkene kan ikke skille oss, men speaker forkynner at min tå var lengst. For et løp!

De tidligere omtalte nye regler for tidsregistrering gir begge løpere den kvasi-nøyaktige tiden 5.08,02 etter midling av de involverte klokker og tillegg på to tideler. Senere i stevnet skjer det forunderlige at også en tredje løper etter samme prosedyre blir stående med 5.08,02! DET er tilfeldigheter på sitt aller ypperste!