Kun én gang pr år kan man få denne anvisningen i OBIK.

Gisle gjorde sitt beste for å lette litt på de siste tiders polarfront, og minus sju og vindstille var flott levert. Men ingen direkte JA-is. Kanskje heller litt tja. Etter noen innledende parenteser (500, 1500 og 3000) - tildels med SSK i arrangørrollen - var det klart for dagens egentlige tekst rundt 17.30. Andre kvartett, 1. par: Hoppdressen - Verrakkestad; 2. par: Bakken - Enholm.

Sergejev: - Jada. Vi får gi det en ny sjans. Det er alltid morro å gå tiern, men ryggen gjør det som regel umulig å fullføre på en skikkelig måte. Håpet er at mye tid på isen sammen med teknikkjusteringer skal avhjelpe problemet. Som håpet har jeg fått Narum som makker. Vi åpner forholdsvis likt, jeg kommer litt etter i starten, men trives egentlig med posisjonen. Får god rygg annenhver runde på vekslingssiden. Vi går jevnt og fint, av og til han litt fortere, av og til jeg litt fortere. Vi passerer 5.000m og ryggen holder. De nevnte teknikkjusteringene gjør at jeg synes dette går rett så bra. Får jobbet godt i svingen og hvilt på langsidene. Optimismen brer seg og jeg klarer flere 39-runder. 16-tallet er innen rekkevidde og skalpen til Narum skal jeg nok klare. Men, akk. Hvor lenge var Adam i paradis?  Ved 7 runder igjen skaper ryggen problemer; ved fem gjenstående runder er jeg redusert til et latterlig fugleskremsel som vakler rundt på isen i usynkronisert gange. Hadde jeg vært en hest hadde jeg blitt skutt, det er jeg sikker på. Aldri har Valle Hovin vært lenger. Aldri har en runde tatt så langt tid, i det minste mentalt. Jeg kaver meg i mål en evighet bak makkeren jeg følte jeg kunne klare å ta. Vel, vel ..., jeg er kanskje ikke eslet til dette. Gleder meg til 5.000 neste uke.

 VR: - Har sjelden satt min fysiske og mentale helse på spill i en slik grad. I hovedsak utrent, og med infarkt og Whip-LASK truende i horisonten, var rolig åpning imperativt. Lot HD rase avgårde fra start og haltet etter i ytre. "Rundetid 43" lød det fra speaker etter 800 meter, og jeg måtte rolig konstatere at noe formmessig mirakel ikke hadde inntruffet. For jeg synes egentlig at jeg gled greit avgårde uten å holde igjen alt for mye. Fikk kontakt med HD på tredjerunden og var såvidt innom 41, men skvatt snart opp på 43 igjen. Og der skulle jeg stort sett bli liggende de neste 12 rundene. Det var egentlig mye å glede seg over her: farten var på et nivå jeg kjente jeg kunne holde ganske lenge, ryggen hadde en overraskende god dag og jeg fikk mange meter på makker. Som dog ikke var i sitt vante slag og fikk det svært tungt etterhvert. Men det gikk altså ikke spesielt fort, og teknisk befant jeg meg i nedre referanseområde. Mangler flyt på langsidene og dytter meg fra fot til fot framfor å pensle isen med strøkne pendler. At det ikke nyttet å trøste seg med laber iskvalitet hadde jeg skjønt på ulvene som jaget bak, og snart kom de susende forbi. Ved den grusomme passering etter 16 runder (en evighet er gått og en evighet gjenstår) må jeg gjøre opp status: hvor står jeg? hvor går jeg? Det gjør vondt, selvfølgelig, men jeg har hatt det verre. Hjertet banker steady (merket kun ett feilslag underveis) og jeg er uten antydninger til W-LASK. Bra! Da er det verre med det tekniske. Faller langsomt sammen motorisk og vakler snart stygt med venstre skøyte. "Ta'ræ sammen!"  Det hjelper en runde eller to. Rundetida har nå i noen runder vært 44, men jeg holder meg der. Helt inn, tror jeg. Tar igjen makker med en runde uten å føle stor glede, men det gjør jeg derimot når det står klart for meg at anviser har bommet: det sto "4", men neste gang står det korrekt "2"! Dette går! Og det gjør det. Noe stort løp var det ikke, men som alltid: en mektig opplevelse.