Etter en lang sesong med mye slit og lite edelt metall, avsluttet Thorkerthjemmet og Verrakkestad i går skøytesesongen med å erobre klubbens medalje nummer to og tre. I premieskapet finnes dermed én sølvmedalje, to bronsemedaljer og en kleshenger fra Hotel National i Davos. Vår utsendte medarbeider beretter fra årets siste løp.

Vemod over Valle i går. Sesongen, som endelig har kommet skikkelig i gang, er plutselig over, og Thorkerthjemmet og Verrakkestad samlet seg til et siste løp. Sluttstrek (hulk) ble dermed satt for Seilduk Skøyters andre sesong - kun ASK-mila gjenstår - og løperne vier seg nå aktiviteten i de øvrige Seildukgrupper. Våre menn oppsummerer gårsdagen og sesongen som har gått.

Endelig var dagen kommet! Lørdag 16. februar, og tid for sesongens høydepunkt: klubbmesterskapet. Trener-Åke åpnet mesterskapet og  plasserte det i den rette ramme - en skøytehistorisk åtteårssyklus: 16. februar 1986: Geir Karlstad setter verdensrekord med 14.12,14 i Inzell, 16. februar 1994: Johan Olav Koss blir olympisk mester på 1500 meter med 1.51,29 på Lillehammer, 16. februar 2002: Seilduk Skøyters tredje klubbmesterskap. Fire løpere stilte til start i årets mesterskap, og blant forfallene fant vi dessverre regjerende klubbmester. Mesterskapet var dermed mer åpent enn noensinne...

Straks B. Skaris OL-gull var sikret satte dukerne kursen mot Valle og rakk et par løp før start på herrenes 15 km. Noe oppsiktsvekkende var RV Betong førstemann på isen, men falt naturlig inn i rollen som vertskap for kvelden. Glimrende is, men noe vind og mye folk på banen.

Gjennom RV Betongs gledelige gjeninntreden på issirkelen utvidet Seilduk Skøyter sin aktive medlemsmasse med 33% i helga. To år etter debuten var kraftløperen på isen igjen og til tross for sju varmegrader (!) og endel vind på Valle preseterte han spontant tider ned mot persene. Det drar seg til fram mot helgas KM...

Overraskende for mange er ingen av Seilduk Skøyters menn tatt ut til OL i Salt Lake City. Torsdag kunne en av Seilduk Skøyters OL-vrakede, Johnny Pikstel Nilsson, dele sin skuffelse med andre som ble uten OL-billett. Pikstel Nilsson skled sammen med den doble OL-mesteren Kupper'n Johannesen og 5-ganger-OL-deltager Edel Therese Høiseth litt frustrert rundt på Valleisen - langt fra glatta i Olympic Oval.

Pikstel Nilsson er på isen igjen, og hele Seilduk gleder seg. Skjønt is og is - sørpa på Valle i går kveld var triste saker å by en nylig hjemvendt styreformann. Vi har en mistanke om at dette, i kombinasjon med at favorittskøytene ikke var tilgjengelige, gjorde at styreformannen ikke fikk ytt Djan Kartas innsats rettferdighet. Uansett var det stas å være tre mann på banen igjen.

De som husker superisen i Kaukasus ville nikket gjenkjennende på Valle Hovin igår kveld. Seilduks skøytekrigere kunne knapt tro sine egne klokker der rundetidene raste mot hittil ukjente dyp. Her var det bare å stramme skøytene og gå ut og plukke rekorder som nedfallsfrukt. Fasit: 4 løp og 4 rekorder.

Da den selvpåførte reveljen gikk kl 08.00 søndag morgen, fikk man en stygg mistanke om at ens bedre halvdel hadde vært inne på noe nokså riktig da hun kvelden før mildt hoderystende hadde stilt spørsmålstegn ved ekspedisjonsdeltakernes mentale helse. Der og da virket det som et umulig prosjekt å knekke kroppen i retning av Hamar for å overvære VM i skøytesprint. Men undere over en hel rekke undere, et par timer senere, godt hjulpet av stabil ratting og middels god kaffe, var Verrakkestad, Van Der Gjedda og RV Betong på plass under den veltede skuta ved Mjøsbredden.

I går var det 40 år siden jeg satte verdensrekord for juniorer på 3000 meter, og i dag er det 40 år siden jeg ble juniormester på Fagernes. Ingen stor verdensbegivenhet, men et jubileum som i praksis la grunnlag for resten av mitt liv. Også som Seilduks ekspert på tekniske fraspark.

Impulstur til Valle fredag, da det luktet VIF-faktor 3 lang vei. Det stemte bra med antall folk og isen, som var hard og glatt, men dessverre var det noe motvind på vekslingssiden. Ergo VIF 2,5.

Vind, snø og lurvete is på Valle. Det beste man kan si om forholdene er at det blåste konstant fra én side slik at det i det minste var medvind på vekslingssida. Verrakkestad gikk en 3000 og med en totaldistanse på 108 500 meter så langt i sesongen tangerte han Pikstel Nilssons bestenotering fra i fjor.

(Bintan, Indonesia) I et desperat forsøk på å finne formen til KM har jeg søkt et lengre opphold i Sør-Øst-Asia. Først var det høydetrening i Singapore, deretter har det vært å varme opp stive muskler (den vanskelige 3. runden), samle vitaminer av type C og hvile seg i form på Bintan.

Omsider ble det en ny rekordaften for Seilduks stålskodde menn! Allerede i helga kunne man ane at noe var på gang da klubbmester og rekordjeger Thorkerthjemmet ble meldt på Gardermoen - tilbake fra barmarkstrening i sydligere egner. Nye læresetninger og oppmuntringer fra Trener-Åke ga ytterligere grunnlag for kvalitetsheving, og da Hassan sørget for god is og LASK for fabelaktig støtte og inspirasjon måtte dette bli bra.

Mens både Pikstel Nilsson og Thorkerthjemmet lader opp på beach'en gikk Verrakkestad sine runder i mildvær og tåke i går. De noe slushaktige forholdene tatt i betraktning ble det ganske hyggelige resultater, og endelig er den fryktede sprinttreninga så smått i gang.

Verken takt eller tone var til stede da Johnny Pikstel Nilsson testet skøytevalsen torsdag. Valle var dekket av et vakkert tåketeppe, og det var like greit, for da fikk færrest mulig se det begredelige syn. Vår mann havnet på tider langt bak både perser og sesongbeste. Pikstel Nilsson tar nå konsekvensen av at så vel form som teknikk er på et lavmål og satser på at et alternativt høyde- og solopphold i Singapore og omegn skal være formutløsende foran klubbmesterskapet.

I de øvrige dukeres fravær tro LASK støttende til og ga Kees Verrakk glimrende drahjelp under gårsdagens Valleløp. Teknisk sett var vår mann tidvis tilbake på et pre-Åke stadium, men stor innsats og god pes ga èn solid pers og ett løp som var både forjævlig og oppmuntrende samtidig.

Knallblå himmel, fire minusgrader og vindstille sørget for klassisk vinteridyll på Valle i går. Styreformannen og Verrakkestad fikk en sjelden makker i Ståle T., som var på isen for første gang denne sesongen. På 1500 meter møttes de to gamle naboene til henholdsvis års- og sesongdebut, og noterte gode løp. Seilduk Skøyter håper den lovende Holyløperen får igjen pusten etterhvert og blir å se på isen også seinere i sesongen.

OL-året 2002 er i gang, og Verrakkestad fikk æren av å innlede for Seilduk Skøyter. 58-skjemaet ble hentet fram på 10 000, og under noe kjølige (- 7) men ellers fine forhold på Valle Hovin, sørget vår mann for at det nye året kun rakk å bli tre dager gammelt før årets første klubbrekord kunne noteres. Det hjelper å bare ha egne tider å kjempe mot...

Etter vel gjennomført julefeiring pr Indre Østfold var Verrakkestad fjerde juledag igjen på plass i hovedstaden. Stinn av ribbe og marsipan og med behov for frisk luft satte han kursen mot Valle og noterte seg for to løp sånn midt på juletreet.

En liten åpning i et ellers stadig tettere program gjorde det mulig med en siste førjulstur på isen i går. Valle bød på uventet gode forhold, og Verrakkestad prøvde seg på nok en 5000 m - den sjette så langt i sesongen. Og denne gangen hadde han funnet fram skjema til personlig rekord...

Denne fredagsettermiddag ble en ny terminologi født på Valle: VIF-faktoren. Som betyr Vind, Is og Folk.  Skal man gå fort på Valle, bør det være vindstille (sjelden) god is og lite folk (sjelden). Bare med en VIF-faktor 3 kan man regne med å sette rekorder.

Med Åkes teknikkleksjon ennå friskt i minne inntok  en optimistisk Verrakkestad  isen i går ettermiddag. Tre minusgrader og tåke, men vindstille og fin is. I par med seg selv høvlet han noen små sekunder av persen på 1500.

Mang en skøyteuke har passert som har vært mindre begivenhetsrike enn gårsdagens skøytedag. Trenerbesøk, klubbrekorder, perser, sesongbester, dramatiske fall... Godt understøttet av ypperlige forhold på Valle trakk juniormesteren fra Fagernes -62 - la oss kalle ham Åke Trygve Johnson - Seilduk Skøyter opp av stagnasjonen til fornyet framgang i går.

Været og resultatene sto i sjelden harmoni for seildukerne søndag; hovedsakelig grått, men med enkelte lysere islett. Pikstel Nilssons 500 var av høy kvalitet, mens de øvrige løp nok vil støve ned i arkivene.

Som skøytesportens uteliggere må man ta til takke med det værgudene til enhver tid har å by på, og i går var ikke menyen spesielt fristende. Det beste man kan si om føret er vel at det for ennå ferske Seilduk Skøyter hadde en form for nyhetens interesse. Fallende snø på våt is i kombinasjon med fallende temperatur skapte en interessant form for skareføre som vi knapt har sett maken til. Gikk gjorde vi likevel.

Det nest siste bladet på kalenderen ble fjernet, og tanken var å innlede julemåneden med litt distanseekstremisme. 500 og 10 000 sto på planen da Verrakkestad ankom Valle i 12.30-tida lørdag, men i ensomhet ble det for tøft å motivere seg til 500. Derimot kunne en hyggelig 10 000 noteres.

Da det åpnet seg en overraskende luke i helgeprogrammet var jeg rask til å trekke i trikot, og styre sykkelen til Valle Hovin kunstisbane. Der konstaterte jeg null grader og nesten perfekt is, men dessverre: Vind imot på oppløpssiden.

SSK må nok erkjenne at den forrykende sesongåpningsfasen med vedvarende knallforhold og et ras av klubbrekorder og perser er i ferd med å avløses av noe mer nøktern løpsfase. To sesongbestenoteringer og én pers er jo absolutt småpent, men særlig gårsdagens avsluttende 5000 var det litt Marianne Dahlmo over. To løp hver på De Tre Faste i går kveld.

En dag måtte det bli slutt på å gå rundt grøten. Og heller gå rundt banen - 25 ganger. Med offisielle og uoffisielle sesongnoteringer på alle distanser unnagjort, var det slutt på unnskyldningene for å unnvike Den Siste Store Utfordringen: en fullverdig 10 000 meter. Fredag var dagen kommet for Verrakkestad.

Nok en fin skøytekveld under gode forhold på Valle i går. Seilduk Topp tok det litt rolig, mens Seilduk Bredde hadde en festaften med fem løp på distanser fra 500 til 10 000.  Verrakkestad satte sin første pers for sesongen og T-hjemmet gikk tre meget solide løp.

Ankom Valle med djerv plan: Gå rett på 3000m uten oppvarming! Jobber med en teori som sier at det altfor lett hoper seg opp melkesyre i låra når man går runde på runde på Valle, derfor: Rett på 3000 - med minimal varming. Og det gikk flott. Knakende flott. Hard is, gode skøyter, lite folk i veien.

Det ble en hyggelig, men ikke spesielt rask dag på isen for SSK lørdag. Sesongens første 500 for Pikstelnilsson var et av relativt få tidsmessige høydepunkter, men både han og Verrakkestad tok det hele med godt humør. Mange plussgrader sørget for hyggelig stemning på benken, men isen var litt i mjukeste laget. Fasit: to gode løp, og to helt moderate.

T-hjemmet sørget fredag for  årets første noteringer på mellomdistansene, og sin vane tro presterte han på høyt nivå. For SSK-løpere som eventuelt har dagdrømt om å knappe inn på forspranget til "the Thorkminator" var dette en viktig realitetsorientering.

God, gammel midtvintersstemning på Valle i går til tross for at kalenderen kun viste 6. november. Rundt - 1 og vindstille. "- Rekordforhold", ville vi ha sagt i februar. Nå ved sesongstart tenkte imidlertid verken T-hjemmet eller Verrakkestad på rekorder. En umulig tanke. Omtrent like umulig som tanken på 10 000, men sannelig min djevellue...

Søndag 4. november kl 11.15: I spent forventning parkerer jeg sykkelen utenfor Valle Hovin. Hører jeg dempet countrymusikk inne fra banen? Er det folk på isen? Opp trappa: Ja! Døra er åpen, og det er folk bak disken. Og det er folk med skøyter å se! Jeg registrerer såvidt at det er hold i ryktene om at prisen har steget med 50% siden i fjor, men betaler 30,- med meget lett hjerte. Det blir sesongdebut! Og i det jeg passerer slipebua på høyre side hører jeg en velkjent røst: -Jasså, nå er det på'n igjen?