Jennys æresløp
[Innlegget nedenfor er beklageligvis betydelig forsinket - red.]

Primus motor i Seilduk Skøyter, Verrakkestad, hadde helt andre ting å forta seg i helgen enn å være skøytekamerat til Pikstel Nilsson på Valle Hovin. Det skulle bare mangle når lille Jenny så dagens lys på lørdagen [09.11.02], og Verrakkestad ble far for første gang. Pikstel Nilsson lot ikke begivenheten gå upåaktet hen og dedikerte søndagens løp til den nye verdensborgeren.
Styreformannen 27.11.2002
JPN: - Med prosjektet "Til Jenny" inntok jeg Valle. Isen var hard, sola var klar, og motvinden på oppløpssiden var sterk og ufyselig. Det var lite med kjentfolk, men mye kjente ansikter. Jeg tok et par runder i ryggen på Kupper´n og vaset generelt litt rundt, før jeg skulle til pers. Jeg tenkte på en 1500 meter, men slo det raskt fra meg: Jenny fortjente noe mer enn en skarve 1500 meter i starten på livets lange løp, særlig med tanke på de genene mor og far har skjenket henne. Det måtte i det minste bli 5000 meter. Den doble distansen tok jeg imidlertid ikke sjansen på på sesongens andre skøytedag og på en dag med litt drivsnø (dog ikke drivis) fra nord på Valle-isen. Du får unnskylde meg for det, Jenny.
5000 meter skulle det bli. Nå ventet jeg bare på rett tidspunkt, og denne gangen hadde det ingenting med antall mennesker på isen å gjøre. Men kun med et tidspunkt: 12.43. Jeg skulle starte kl 12.43 - nøyaktig ett døgn etter at du ble født, Jenny.

Kl12.43: Med Elvis over høyttaleren og et imaginært pang setter jeg avgårde. På sesongens første løp kom ryggsmertene etter 700 meter, denne gangen gikk det litt lenger, men ikke mye mer. Passering 9 runder igjen: Vondt i ryggen, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 8 runder igjen: Fortsatt vondt i ryggen, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 7 runder igjen: Vondt i hoftene, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 6 runder igjen: Vondt i lårene, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 5 runder igjen: Vondt i ryggen, hoftene og lårene, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 4 runder igjen: Vondt i ankelene, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 3 runder igjen: Vondt i ryggen, hoftene, anklene og lårene, men jeg gir meg ikke, Jenny. Passering 2 runder igjen: Vondt overalt, men jeg gir meg ikke, Jenny.
Passering 1 runde igjen: I halvsvime noterer jeg en 66-runde og en passering på 11.43 - allerede bak min egen pers på distansen og allerede nærmere minuttet bak din fars årsbeste i Seilduk-verden. Midtveis i nest-siste sving går det opp for meg hvilken tallmagi som er mulig. Men det krever en markert tempoheving og en frisk spurt fra et legeme som skriker etter en benk å sitte på. Jeg prøver å øke takten, er usikker på om jeg klarer det. Går det ikke litt fortere? Siste indre er viktig. Enda viktigere er at nordavinden kommer med sin svakeste kraft på sisterunden.
Mål: Jeg nærmest kaster meg over mållinja Får stoppet klokka. Faller og holder på å rive med meg noen racere som går i ytrebane. Liggende på isen og mer eller mindre i tåka, sjekker jeg klokka: Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa! En 60-runde - akkurat det jeg ville ha. Verken ett sekund for mye eller for lite. Tallenes vidunderlighet har gitt meg sluttiden 12.43! Også tiendedelene er på min side. Det er 12.43 blank!
Til Jenny på ettdagsdagen 10. november 2002: 12.43,0.
Fra Johnny Pikstel Nilsson.

Resultater:
SB = sesongbeste
5000 meter (GK 1)
Løper Resultat Passeringer og rundetider Poengsum
1. Pikstel Nilsson 12.43,0 (SB) 76.300