 Kun i de mest eksklusive skøyteklubber får hele klubbmesterskapet plass på samme benk.  Klubbmesteren kjemper seg fram på 500.  Legende mellom legender. F.v.: Generalen, Thorkerthjemmet og Nest-Generalen. |
Kampen om beste mannlige birolle i Seilduk Skøyter (Sergejev stilte ikke) så en stund ut til å bli en ren tvekamp mellom Johnny P. og T-hjemmet, og fra et publikumssynspunkt var det unektelig synd at Verrakkestad rakk LIK-starten med sju minutters margin.
Oppgjøret som ble en "Instant classic" kom nå i stedet til å stå om sølvet, der det formidable skjedde at de involverte løpere ble stående med identisk poengsum etter to distanser! Hadde måldommers avgjørelse på den avsluttende 500 meter'n svingt i T-hjemmets favør hadde man måttet bruke baufila på sølvmedaljen. Slik gikk det til:
Første øvelse var 10 000 - fullintegrert med LIK-mila. Kl 20.30 sto dermed tre dukere og en hel rekke andre klare, under forhold som må kunne betegnes som slettikkeverst.
| Seilduk-KM og LIK-mila, 10 000 meter (GK 0), 26.02.08 | |||
| Løper | Resultat | Rundetider | Poengsum |
| 1. Verrakkestad | 18.43,0 | - | 56.150* |
| 2. Pikstel Nilsson | 20.26,0 | - | 61.300* |
| 3. T-hjemmet | 20.26,0 | - | 61.300* |
*Kvasi-poengsummer, jf fellesstart. Innført av mesterskapsberegningsgrunner.
T-hjemmet: - Det var som om klokkene hadde kunstfrosset tiden da jeg ankom Valle og spant på meg mine gamle Viking tirsdag. Der seilte Gunnar og Rødhette forbi, Generalen og Nest-generalen, like elegante som alltid, Jo Nesbø messet om jenter over høyttalerne og det blåste motvind på vekslingssiden. De første skjærene minnet meg på det kroppen visste, men hodet hadde glemt: Hvilken vakker sport skøyter er!
Tok oppstilling i det svære LIK-feltet med mer enn bange anelser. Sesongdebutere med 10 000 meter på direkten? Innprentet at målet helliger middelet, jeg kjemper tross alt for en bronse i Seilduk-KM, og da må distansen fullføres. Har da heller ingen andre ambisjoner enn nettopp det: Fullføre relativt skadefri. Skuddet smeller, der forsvinner konkurrentene Verrakkestad og Nilsson, jeg sikter meg inn ryggen til Nest-generalen, som jeg vet er dravillig. Han var i hvert fall det, de årene jeg pleide å vanke her. Ganske riktig, Nest-generalen drar, og vi blir en hale av 8-10 løpere som legger oss i tog, om enn med noe kluss i valsen. Petter Andersen passerer oss med én runde før vi har gått to, og der kommer jaggu allerede Verrakkestad også. Hvor er Peter Müller? Nuvel. Fokusere på planen: 5 billige runder, og så slite seg gjennom de 20 siste. Det funker. I nøyaktig 5 runder. Så protesterer ryggen. Må rette meg litt, gitt. Men feltet glir fint, og det er rom for å rette i ryggen. Teknikken sitter overraskende bra. Jeg glir på skjærene, unngår å stå meg stiv, og følger feltet nokså lett. Mister fort tellinga på rundene, men fokuserer kun på å holde min plass. Der fremme skuer jeg til og med den gulhvite buksa til selveste Nilsson, Styreformannen himself, han går i et lite felt, og vi tar da faktisk innpå!
Med 6-7 runder igjen ser jeg at Nilsson er blitt alene der fremme, en halv runde er blitt til en langside, og avstanden krymper stadig. Vi bytter på å dra, jeg er til og med freidig nok til å trekke noen runder selv, og nå er det bare 50 meter til de facto sølvmedaljeplass i Holdingen. Halvannen runde før mål henter vi faktisk Nilsson, jeg kan knapt tro mine Viking, igjen denne følelsen av å være kråka på taket, som er på tjuveriraid etter sølv i trakter han strengt tatt bare har trengt seg på (samme følelse i første Birk, 2003). I et anfall av overdreven iver og taktisk nonchalanse velger jeg å gå rett til angrep på Nilsson, passerer ham med runden igjen, og setter inn en ensom langspurt. Det ender selvsagt med stive lår og sprikende lortfall på sisterunden, og jeg blir plukket ned av tre løpre med ti meter igjen til målstereken. Deriblant rival Nilsson. Ergerlig - men tiden 20.26 må da være noe av det beste jeg har begått på LIK-mila ever? Skal det likevel bli spennende om sølvet?
VR: - Huff og huff. LIK-mila fra sin verste side, og det sågar på selveste mesterskapskvelden. Sleit med alle slags problemer nærmest fra start til mål, hvorav jeg må skylde meg selv for de fleste. Et jævla kjør fra starten (rundetid 36,7 på runde 2), da alle de nest beste vil være med Petter Andersen & co, før alt går i oppløsning og det er løpere over alt i runde tre. Tilløp til samling før nye rykk og napp med dertil hørende jaging med armen løs. Liker dette dårlig. Får kjenning med whip-LASK også, og er nær ved å gi opp. Etter 14 runder med tildels mye kaosløping mister jeg felt 2 i en mislykket glidelåsmanøver ved inngangen til ytre, og er både småforbannet og lettet. Ser Pikstelbuksene en langside foran, og planlegger å seile gjennom resten med kontroll på dukerutfordrerne. Men så løsner snøringa på venstreskøyta og det tekniske går i lutefisk. Henger meg på noen her og der, før jeg pga. skøyta må nøye meg med å gå svinger og stå mest mulig i ro på langsidene for ikke å gå på snørra. Med fem runder igjen begynner jeg å fundere på hvor T-hjemmet er. Den figuren er jo truende til å ligge lunt i rygg på et eller annet fartsfantom - o skræk - kanskje han ligger foran meg? Etter litt hoderegning finner jeg ut at jeg må ha hatt ca 45 i gjennomsnittlig rundetid, og det kan han vel tross alt ikke ha fått til sånn helt på sparket? Halter meg dermed inn i noenlunde fortrøstningsfull form, og får servert hele den dramatiske innspurten mellom klubbkollegene. Verdt inngangspengene bare det!
JPN: - Fra start av mistet jeg fort kontrollen på Verrakestad og Thorkerthjemmet - jeg oppfattet at han ene var foran og han andre bak. Starten ble ikke god, fikk ikke posisjonert meg og måtte være lokomotiv de tre første rundene. Det slo meg at dette ikke var smart. Fikk etter hvert hjelp av Rødhette og Dan the Man til å taue på femmannsfeltet. Men det var mye urolig og uryddig gåing, og vi mistet kontrollen på Rødhettes store og trygge rygg. Så ble vi en duo, og Dan the Man og jeg rullerte på å ligge foran. Det gikk bra frem til 18-19 runder da jeg måtte gi noen meter. Dermed ble det klønete og sliten alenegåing de siste rundene. Jeg kastet et blikk bakover og så en bøling på 8-9 å komme jagende. Og hvilken bøling; jeg skimtet Nest-generalen, Urmakeren og Lille Hoppdressen. Lange-Solli i front, og var ikke selveste gamle mesteren, Thorkerthjemmet, der også? Og derrr kom følelsen av klubbmesterskap igjen. Jeg prøvde å få fart på kjerra, men en runde før mål kom en kjapptaktgående Thorkerhjemmet hastende forbi. Her måtte det geares om, men det ble fem meter. Og på vekslingssiden 10 meter opp til Thorkerthjemmet. Men en god siste sving, og en noe stiv Grefsen-mann gjorde at jeg kunne gli forbi 30 meter før mål. Og passerer målstreken noen skøytelengder foran. "Det er ikke bare å komme her og komme her".
Ved halvkjørt stevne er dermed situasjonen at T-hjemmet og Pikstel Nilsson står med samme poengsum, og må ta inn drøyt fem sekunder på Verrakkestad på 500. Dukerne velger igjen en publikumsvennlig løsning, og "trekker" Verrakkestad aleine i første par. Litt daffing eller et feilskjær, og det vil være høydramatikk om mesterskapet når siste par starter...
| 500 meter (GK 2), Seilduk-KM, 26.02.08 | |||
| Løper | Resultat | Rundetider | Poengsum |
| 1. Verrakkestad | 50,3 | - | 50.300 |
| 2. JP Nilsson (målfoto) | 53,0 | - | 53.000 |
| 3. T-hjemmet | 53,0 | - | 53.000 |
VR: - Konset naturligvis på å gå en 500 med lav risiko, og ble litt for laid back. Sto igjen på starten en god stund etter starter-Nilssons "Gåh!", og kommer bakpå ved inngangen til første sving, men deretter går det uten kardinalfeil. Ingen pers denne gang, men nå måtte de andre gå på 45,1 for å ta meg igjen og gullet syntes relativt trygt. Storveis!
T-hjemmet: - En kjapp stein-saks-papir, hvor mitt papir fanget Nilssons stein, avgjør banevalget. Jeg går for første ytre. Etter den jevne mila var det klart at vinneren her ville få sølvet bak suverene Verrakkestad. Første 100 gikk som vanlig bra, oppfattet at jeg fikk en god ledelse, men husket ikke at den venstresvingen kom så brått på. Har det alltid vært til venstre her? Stolpet meg gjennom på et vis, og fikk ryggen til Nilsson oppover vekslingssiden. Maste og kavet, men med siste indre burde dette gå bra likevel.
Men akk. Den eneste gjenværenede løperen i banen tok fatt på den samme innersvingen samtidig som meg, jeg måtte gjøre en nødmanøver, skar ut mot ytre, og plutselig pekte skøytene i hver sin retning: Den ene mot Ryen-krysset i øst, den andre mot Holmenkollåsen i vest. Unngikk fall med et halvkvalt nødskrik, men mistet farten, og måtte begynne å spurte på nytt på oppløpsiden. Med det resultat at syra i lårene plutselig eksploderte, siste rest av stil ble skylt over bord, og kroppen forcet mot mållinja med mer vilje enn kraft og teknikk. Må ha sett ut som Titten Tei de siste tyve meterne, og Birgit Strøm der oppe på broa klarte ikke å forhindre at Sørpereven Nilsson skled nærmere for hvert skjær. Over målstreken oppfatter jeg at jeg er passert med én meter, et stille neeeeeei skjærer den regnvåte natteluften på Valle, kroppen min går bokstavlig talt i oppløsning, og tilbake på den søkkvåte isen ligger en en ex-skøytemester, ei kråke på mislykket sølvjakt, han ligger i en blå skidress fra Swix og tar seg stønnende til et stygt gnagsår på hælen. Han er ikke noe videre til syn, men han er vinner av en skinnende bronsemedalje i Seildukens første klubbmesterskap i 2008. Og er, tross alt, godt fornøyd med dagen.
JPN: - Gleden av å ha tatt hjem duellen med Thorkerthjemmet på 10.000 meter forsvant fort. Nå skulle jeg møte samme mann på 500. Skrekk og gru! Var det noen øvelse den gamle mester var suveren på, så var det jo 500 meter Og jeg hadde jo ingenting å gå på i sammendraget. Huffda! Nå hadde jeg slått Thorkerthjemmet på 500 i fjorårets KM, men han virket skarpere nå enn den gang. Min skepsis var velbegrunnet i det startskuddet smalt. Jeg hang med de første 20 meterne, men så eksploderte parkameraten i en salig blanding av Johann Granath og kinesisk festfyrverkeri. Han dro av gårde som en nyttårsrakett. Jeg syntes jeg gikk en god indre, men et feilskjær sendte meg nesten helt ut i ytre i utgangen av svingen. Og der kom Gundersen, og det slo meg at nå kunne han ligge bak meg i le for vinden oppover vekslingssiden. Tidlig i siste sving var allerede Thorkerthjemmet forbi, men jeg så at han fikk et leit feilskjær. Jeg er langt bak på oppløpssiden, men jeg merker at jeg nærmer meg. Her er det om å gjøre å sitte nede og trykke. Og jeg glir forbi rett før mål. Men hva nå? Parkameraten kommer flyvende gjennom lufta i horisontal stilling med skøytene først. Jeg tror jeg er foran, men måldommer må avgjøre: "Lik tid. Pikstel Nilsson dømt foran". Og dermed var sølvet i boks!
Epilog
I det siste par stormet over mål sto følgende klart:
| Sammenlagt, sluttstilling | |
| Løper | Resultat |
| 1. Kees Verrakkestad | 106.450 |
| 2. Johnny Pikstel Nilsson | 114.300 |
| 3. Kay Arne Thorkerthjemmet | 114.300 |
Dermed hadde det merkverdige skjedd at etter 10,5 kilometers skøyting ble to mann stående igjen med samme poengsum. Seilduk Skøyters regelhåndbok omtaler ikke slike tilfeller og klubbhistorien rommer heller ikke noen presedens for denslags affærer. Partene ble følgelig innkalt til rådslagning og etter et kortfattet ordskifte i gentemannsmessige former ble det truffet et ubestridt vedtak: i lys av at Pikstel Nilsson var dømt foran i to løp (på 10 000 med relativt klar margin) måtte det eneste rimelige være å la sølvet havne i Mylskerudveien, kronometrenes symmetri til tross. Med en god følelse av å ha fått mye ut av et magert mesterskap trakk løperne i gemyttelig ånd inn i bua for premieutdeling, vørterøl, buljong og debriefing.
