Gjennom hele desember hadde korsryggen grudd seg til Olav Basmos minneløp, mens kropp og sjel forøvrig så fram til dette forsesongens høydepunkt. Kjølige forhold på Valle med minus 8, men lite vind.

Verrakk: - En ensom mil på skøyter er fremdeles ingen bagatell. Så mangt kan hende under en slik marsj, og trekningen skjerpet spenningen: i samme par som den uberegnelige Flygaren, med storeulvene Bakken og Gauslaa en halv runde bak. Det var grunn til å frykte en disharmonisk kvartett. En lettere oppspilt oppmann og starter Sergejev bidro til ytterligere frynsing av nervene ved gjentatte klikk med startpistolen, men da han ved tredje "Gå til start" erklærte "Jeg bare roper GÅ, jeg" sprakk noe av gravalvoret opp. I vei bar det nå omsider med Flygaren en bit foran mens jeg prøvde å finne ut av dagens takt. Som innledningsvis så ut til å være på 42-tallet et sted. Etter ca 1200 meter fant Flygaren å ville ta det litt roligere, og vi skilte lag som vel forlikte. Snart gikk ryktene om voldsomme rundetider bakerst i kvartetten, og det gikk ikke lenge før Gauslaa kom stormende med Bakken et lite stykke etter. Gikk på kveldens første psykiske smell ved den fryktede anvisning av 17 runder igjen. Allerede litt gretten rygg og oseaner til mål. 43-runder, nå, og det måtte da kunne gå for en periode? Og det gjorde det faktisk. Gauslaa suste forbi med jevne mellomrom, men etterhvert fikk jeg øye på ryggen til Flygaren, og det var jo god inspirasjon i noen runder, inntil jeg knirket forbi. Etter 15 runder begynte jeg å se det som sannsynlig at jeg kunne fullføre i OK stil, men 1000 meter seinere lyste det rødt fra alle lamper: stive bein og vond rygg utløste tiltagende jazzfot på venstre side, og løperprofilen nærmet seg Viagra'ske vinkler. OK. Så nå var altså sluttkampene i gang. 20 runder og halvdød mann, men tross alt bare fem runder igjen. Ingen Whip-LASK å kjenne heldigvis, så nå gjaldt det kun å brekke overkroppen ned og flytte bein. Fraspark og slikt fikk man heller se litt stort på. Klarte på dette viset å dytte meg rundt i 24 runder før siste runde ble bare kål, men mål. Og snakk om kål: nå ville sannelig rundeanviseren ha meg ut på enda en runde! Som jeg på sett og vis gjorde unna - samtidig som jeg lå i munnhuggeri med anviseransvarlig. Med tanke på at jeg faktisk hadde rett og til slutt hadde gått 26 runder, må det betraktes som en skandale at anviser fremdeles går fritt omkring i samfunnet. Vel - det er med adskillig glede jeg kan notere en ny tier fullført, sågar noen sekunder raskere enn i fjor, men spesielt solid som milløper er jeg nå ikke...  

Swing it Medistern!

Anseelige mengder rødkål, Gammel Reserve og marsipan seinere bød det seg så nye muligheter for lang skøytetur. Kjempelang, til og med: Lilleborgs klassiske "Medistermarathon" over 105,5 runder. Forrige deltakelse lå seks år tilbake, hvilket var akkurat nok til at lidelsene var glemt. 

Nydelige forhold på Valle med et par pluss og midt i en liten pause i "Dagmars" herjinger. Over 30 mann på plass, hvorav 20+ på den lengste distansen. Persen på 1.40 etter en finish a la Sunnaas kunne kanskje pyntes på hvis jeg kom med i det rette toget? Hørte at selveste Generalen hadde funnet fram et skjema til 1.35 med ca 54 -runder, og tok sikte på å følge ham.  Off we go!

VR: - Kort fortalt: ca 1000 ganger bedre enn forventet. Generaltoget (som Generalen selv forlot etter ei drøy mil) gikk mye fortere enn planlagt: 19.31 på første mil - 19.16 på andre - men det viste seg å passe meg som fot i silkehanske. Rolige og fine geledd, der folk holdt plassene sine og man fikk den fine pausen ved inngangen til svingene som gjør at man kan strekke rygg og hente pust. Snart kom sola opp, og bortsett fra en gradvis og uunngåelig oppflising av underlaget var det bare glede. Langsomt blir feltet mindre, og med ca 30 runder igjen kommer det første omslaget: de fremste herrer i rekka vil ta rygg på den lille ræsergruppa og det koster å tette, men ikke for mye og snart er jeg helt fin igjen. 6-7 mann igjen i vår gruppe 2 nå. Fremdeles har jeg dog ikke dratt en meter. Gratis- og blindpassasjer. Som nå føler et moralsk ansvar for å omsette sine fremdeles ganske friske bein i lokomotivtjeneste. Og selv her skjer da det som ofte skjer når man plutselig ligger aller først: man trykker på litt mer enn man hadde beregnet. Og da er vi bare tre: Onkel Blå, Midddelkoop og jeg. Men det er selvfølgelig en helt annen vals å ligge foran, og snart kommer oppspart utmattelse klart til uttrykk. De to andre overtar noen runder, men jeg følger fortsatt lett og rekker en ny føring før vi tumler samlet inn. En allerede legendarisk tur. Pers med 19 minutter. Denne tror jeg neppe jeg forbedrer noengang...