6.55,35 er for øvrig soleklar personlig og seilduksk rekord i anvendt tid i en konkurranse. Det gratuleres...

Fra våre kollegaer i svensk tv har seilduk.no fått tilgang på livebilder av Tyldumsplass i innspurten. http://svtplay.se/v/1918363/folkets_malgang_kl_14-15 Følg linken og spol frem til "55.35" da skal vår mann i snøhvitt antrekk etter hvert dukke opp i det høyre sporet med en marginal høyere frekvens enn de andre på oppløpet. Til vår utsendte reporter sa Tyldumsplass at han hevet sin høyre arm strakt i luften som en målgest da han passerte målstreken og så på tavla at han greid å gå under sju timer. Denne armhevingen kan på bildene kun sees som en spastisk reaksjon, så her er det nok et misforhold mellom "krefter til å utføre handling" og "opplevd utført handling".

 

Vasaloppet, Sälen-Mora, 07.03.2010, 90  km (klassisk)
Løper	Resultat	Plassering	Passeringer
1. Tyldumsplass	6.55.35	4365 (av 13286  i Herr)/ 4551 (av 14936 tot.)	1.03.19 - 1.54.58 - 2.37.36 - 3.33.54 - 4.37.38 - 5.25,55 - 6.15.41

 
Tyldumsplass: - Med en SUV fra broderfolket sørger Svein Elis Wiigslund for sikker transport til broderfolket. Med i reisefølget er også BT og Martin Stokken d.a.y. (den atskillig yngre). Begge med ambisjoner langt fra Medel-Svenson og i retning av hva Thorkvang skulle hatt. Hos Glassmester Peter noen få kilometer fra starten er det losji - vi til venstre og Olaf Tufte med hjelpere til høyre. Jeg hilser på den doble OL-mesteren, og han sier han skal rydde i kjøleskapet så vi får plass til våre matmengder. Siden ser jeg ikke mer til Tufte den helgen, men tannkremen hans ser jeg en rekke ganger. Skiene må smøres, og jeg legger Rakkestadsæters råd på minne om å smøre smalere. Det er kaldt så det blir VG 30 varmet inn med VR30 og VR 40 oppe på, og til slutt kommer Wiigslund snikende med en hurlumhei-voks for topping, Star Top Blue Target. Bankers, sier Wiigslund, og jeg føler selvsagt anbefalinger fra erfarne vasaløpere. Så spises det, enorme mengder, og BT må ha spist opp en hel bondegård innen han er ferdig. Natta kommer tidlig.

Søndag 04.00-08.00

Myten slår sprekker. Norges offisielle Hardman er ikke like tøff når jekslene skal til pers.

Til min og Martin Stokken d.a.y.’s protest har BT og Svein Elis bestemt tidlig avreise og revelje. Kl 04.00 virker helt meningsløst når starten er rett i nærheten, men gutta vil tidlig inn i startbåsen for å sikre en god posisjon. Som medheng og førstereisgutt er det bare å føye seg og akseptere. Det spises igjen, og kl 05.00 har vi kjørt inn på parkeringsplassen rett ved starten. Det er en time til arrangøren åpner startfeltet, og til min store overraskelse er det allerede 50 meter kø til min startled, nr 5. Det er 17 kuldegrader, og jeg frykter et hat-hat-modus, men det viser seg å bli rent hyggelig. Stemningen i køen er god, og den vokser for hvert minutt som går. Så blir vi sluppet inn, en og en - og han som kontroller meg, er ikke Herbert, men...Albert. Splitte min Cafe Japan! Det er selveste farssjan! Han med Hebbe-lille! Dette må bli bra. Her står farssjan og ønsker velkommen til Vasaloppet "i fäders spår". I farssjans spor, bra-bra-bra. Jeg legger skiene mine i tredje rekke i spor nr 2 til venstre i seedingsgruppe 5 og kommer på: "Er ikke Albert død?" (http://sv.wikipedia.org/wiki/Sten-%C3%85ke_Cederh%C3%B6k ) "Hmm,.. ja-ja skulle han ha stått opp fra de døde, tar jeg det som et positivt tegn. Både for ham - og meg." Jeg løper tilbake til SUV’en, og det er klart for en varm og herlig døsing. Det spises igjen, og BT fortsetter med å lange innpå. Kl.07.40 rusler vi mot start med et felles lykke til. 

Søndag 08.00.00-09.03.19
Sälen-Smågan: Pang! Startskuddet kommer nesten overraskende. Det er 15 kuldegrader. 90 km venter, og jeg legger i vei i en hel-hvit Briko for første gang siden den ble kjøpt inn for 11 år siden. Tempoet er overraskende høyt, og sletta fram til bakken er lengre enn jeg trodde. Skiene virker gode. Så er det stopp. Det snevres inn, og det er kjempekø. Noen prøver å presse seg frem ved å løpe mellom og over andres skier. Idioter. Mannen foran meg brekker staven, fordi en kar i gul kondomdress skal snike i køen. Han skal være glad det ikke er min stav som brekker, for jeg hadde blitt mye mer forbanna. Jeg forstår at jeg må forsvare skiene og stavene der jeg går ytterst til venstre. Når neste prøver seg, opptrer jeg som en blanding av Bent Svele og Alexander Savjalov - og jeg hører et stønn når min stive albue treffer vedkommende i siden. Etterpå er det ingen flere som skal presse seg frem. Etter 27 minutter er vi på toppen av bakken og løpets høyeste punkt. Jeg har gått 3 km, tilsvarende fart resten av løpet gir en sluttid på 13.30! Så begynner det å løse seg opp. Myrene virker uendelige, og det stakes og stakes. Skiene er bra, og jeg går fortere enn massen rundt meg. Noen få ganger stopper det opp, og jeg biter meg merke i at løypekulturen er veldig usvensk. Prinsippet om å gå til høyre og slippe frem hurtiggående løpere til venstre er helt fraværende. På forhånd har jeg stipulert en sluttid mellom 7.00 og 7.30, og jeg har laget et skjema til 6.59.59 basert på tidligere pulje 5-løperes tider og passeringer som er lett å huske. Første passering skal være 1.05. Smågan (10,5 km): 1.03.19 - plass: 5014, + 1.41 (--,--)

Søndag 09.03.19-09.54.58
Smågan-Mängsbodarna: Dette går strålende. Jeg vurderer om jeg er for hard på labben, men legger de tankene til side. Skiene glir bedre enn snittet rundt meg. Løypa er lett. Litt opp og ned, men aldri mer opp enn at det er greit for avvekslingens skyld. Det er ikke fullt så kaldt, og det begynner å bli løst for stavene. Jeg går litt bredere med stavene enn hva som er optimalt for fremdrift og armene. Jeg oppfatter at jeg er på vei frem i feltet, og nedoverbakkene til neste matstasjon er deilig for hode og kropp. Skjemaet er nå 2.00. Mångsbodarna: (23,7 km): 1.54.58 - plass 4760, + 5.02 (+3.21)

Søndag 09.54.58-10.37.36
Mångsbodarna-Risberg: Etter kontrollen fortsetter det fallende terrenget, og jeg konstaterer igjen at jeg har bedre glid i forhold til mange rundt meg. En kar med Västerås på lua med indisk utseende påpeker at jeg har bedre glid enn ham, og det skal jo bare mangle. Det dreier seg ikke bare om ski. Mannen ser ut til å veie 45 kg, og litt skal man ha igjen for å ha en vekt som er nærmere dobbelt så mye. Det er ikke for ingenting at det for mange år siden ble innført vektgrenser i bob. Så begynner bakkene opp mot Risberg. Jeg føler jeg går behersket og fremfor alt mye bedre teknisk enn de andre. Herregud, svenskene er jo noen stakemaskiner. De staker godt, men oppover løper de med en frekvens som hadde knekt meg i løpet av noen minutter. Og der er Västerås-karen igjen. Han løper med trippel Johaug-takt, og jeg sklir i halv Smirre-takt. Og vi går like fort. Skjema sier nå 2.45, og gledelig nok øker jeg fortsatt. Risberg( 34,5 km): 2.37.26 - plass 4480, + 7.34 (+2.32)

Søndag 10.37.36-11.33.54
Risberg-Evertsberg: Først er det småkuppert, og deretter er det flatere ved Evertsbergsjøene. Og det er ved disse sjøene jeg begynner å merke det som jeg har neglisjert enn stund. Armene verker. Armene har mistet piffen. Armene er ke. Og jeg følger meg sigen. Det blå skiltet forteller om 46 km til Mora. "Åh faen jeg er ikke halvveis en gang. Jeg har gått 44 km. Hvordan skal dette gå?" Alle tips om å fokusere på avstanden til neste drikkestasjon og ikke på avstanden til mål forsvant på et blunk. Det positive er imidlertid at jeg fortsatt går fortere enn skjema (3.45), og fra den lille rumpetaska, som benyttes etter sterk anbefaling av romkameratene, hentes det opp en sjokolade. Evertsberg (47,1 km): 3.33.54 - plass 4368, +11,06 (+3.32)

Søndag 11.33.54-12.37.38
Evertsberg-Oxberg: Fra Evertsberg er det nærmere sju kilometer lett utfor. Men noe har skjedd med gliden. Jeg glir mye saktere. Kan jeg ha fått for mye blåbærsuppe i glideren? For på alle matstasjoner er det sølt med suppe så snøen er helt rød. Det er bare en teori jeg har. Jeg er ikke alene om å ha fått dårligere glid. Det er stadig folk rundt meg som kommenterer det samme. Det butter nå. Langs løypa runger det: "Brink vant, Brink vant". Jeg skjønner at jeg er sliten ettersom øra mine spiller meg et puss. Brink kan ikke vinne noe som helst. Han ble skutt inn i veggen i Val di Fiemme i 2003 og har etterpå prøvd å skyte seg ut igjen etterpå med mislykket skiskytingsterapi. Brink får være Brink, jeg må konsentrere meg om mitt. Jeg er litt usikker på om dette er Lundbäcksbakkene. Det er ikke spesielt bratt, men nå er alt som er oppover tungt. Jeg fryser. Hmm, ikke bra. Neste passering viser det som jeg har merket selv, tempoet har falt. Og også i forhold til skjema - 4.45. Oxberg (61,7 km): 4.37.38 - plass 4432, + 7,22 (-3.44).

Søndag 12.37.38-13.25.55
Oxberg-Hökberg: Jeg har studert løypeprofilen, men nå husker jeg ingenting om hvordan løypa er frem til Hökberg. Hjernen min forteller meg at den er lett, men så lett er den ikke. Det er småkupert, og opp til Hökberg er det jo oppover. Underveis psyker jeg meg selv med: "det er mindre enn 1/3 igjen", "dette greier du" og "24 km det tilsvarer jo avstanden fra Grønmo til Skjelbreia og tilbake igjen, stå på, det er ikke lenger".  Men det er tungt, og jeg spiser fortsatt av min opparbeidede tid ift skjemaet -5.30. Hökberg (70,9km): 5.25.55 - plass 4482, + 4.05 (-3.17)

Søndag 13.25.55-14.15.41
Hökberg-Eldris: Når det gjenstår 15 km, begynner matematikkhjernen min å arbeide. Jeg har lyst til å gå under sju timer, særlig ettersom jeg har ligget så bra an lenge. Men det kreves en tempoheving. Jeg vet også at jeg har lurt meg selv med skjemaet på Eldris - 6.20. Jeg valgte det fordi det skulle være lett å huske, men hjernen min husker utmerket godt at fjorårets pulje 5-løpere som akkurat gikk under sju timer, passerte Eldris mellom 6.07 og 6.18. Hmm, jobbe-jobbe. Det er tungt, men jeg føler at kroppen gir litt svar. Kan det gå? Eldris (81,1km): 6.15.41 - plass 4448, +4,19 (+0,14)

Søndag 14.15.41-14.55.35
Eldris-Mora: Tendensen fra de siste kilometerne før Eldris fortsetter. Jeg taper ikke lenger på skjemaet, og det er motiverende. Jeg går fortere enn de rundt meg, og det er motiverende. Og kroppen som var i ferd med å forsvinne ned i krypkjelleren, reagerer nå positivt, og det er enormt tilfredsstillende. Det hadde jeg ikke trodd for en time siden at jeg kunne øke tempoet på denne måten. Jeg sjekker klokka for hver kilometerpassering, og når det gjenstår fire km forstår jeg at seks-tallet kan oppnås hvis jeg holder det gående på dette viset. Så ser jeg spiret til Mora kyrka, og så 1-km-igjen-skiltet. Jeg beinflyr (neppe, men det virker slik) Aukland-bakken, som ikke er en bakke, men en bro over veien. Det gikk trolig litt for fort, for jeg blir svimmel. Å nei, ikke svime av nå! Jeg puster dypt inn fire- fem ganger og kommer til hektene igjen. Så er oppløpet der. Herlig. Jeg staker på og går i mål med hevet hånd (føles i hverfall slik) til 6.55.35. Meget fornøyd med å ha gått 90 km. Med gjennomføringen. Og med avslutningen. At jeg kunne snu den negative trenden føles meget godt.

Søndag 14.55.35-15.00.00
Sliten. Sliten. Sliten. Glad. Vaser. Mister skia. Hva gjør jeg nå? Drikker. Mister drikke. Mister votten. Drikker. Mister staven. Sliten. Drikker. Vaser. Sliten. Hva nå. Glad. Takk. Jeg tenker på farssjan. Og Cafe Japan. Glad. Vaser.

Søndag 15.00.00-24.00
Skiene leveres til oppbevaring. Kjører buss. Jeg fryser. Finner bagasje. Jeg fryser noe alldeles for jævlig. Leter etter en garderobe. Finner en med én - 1! - dusj. Setter meg ned i sofagruppen som av alle ting er plassert i garderoben, venter, slapper av og hører mine likesinnede prate: "Jeg var på vei mot samme tid som i fjor, men gliden var for dårlig siste halvdel så det ble 10 minutter etter". "Hvis man greier samme plassering som i fjor, er det en god prestasjon. Husk alle er bedre trenet i år, det har jo vært full vinter i hele Sverige siden jul selv i Skåne og Småland." Disse uttalelsene har jo ikke noe med meg som Vasa-debutant å gjøre, men når jeg kjenner etter, har det betydning likevel. Jeg dusjer. Dusjer lenge. Spiser. Kjører buss. Finner skiene. Finner gutta. Som alle har gått langt ned på 5-tallet. Gratulerer. Kjører buss tilbake til Sälen. Kjører SUV til Norge. Spiser potetgull. Hjemme. Pakker ut. Vaser. Spiser. Legger meg 20 timer etter at jeg stod opp etter en dag med ni-mils langrenn. END