Thorkvang - 3.12! Rakkestadsæther - 3.24! Tyldumsplass - 4.17! -The only way is up! Tyldumsplass forklarer. På Renatoget. Myhre synes åpenbart han har hørt dette før. Og hvem har vi så her? Om ikke to Leeds-fans og en stavbrekker fra Ut i vår hage? Blant gjestene i  Bar Håkon denne lørdagskvelden traff vi også to matematikere fra hovedstadsområdet. Rakkestadsæther og Myhrmæl rekapitulerer over et beger humleogmalt.

Etter fjorårets fiaskoløp med avbrutt renn og bare en seilduker på start, fylte Seilduk ski atter opp kvoten i Birken. Tre dukere var på plass, dog ingen førstereisgutter men likevel med en ukjent kombinasjon på startstreken på Rena. Forhåpningene var der: Thorkvang med pers på 3.38 ønsket å gå under 3.30. Ketil Andrus Rakkestadsæther som var tilbake i skisporet etter at forrige vinter gikk med til tapas og rambling i Barcelona, håpet på en tid rundt persen på 3.45. Mens Pål Tyldumsplass som gjorde Birke-come-back ni år etter og hadde satset på legevitenskapen i oppkjøringen, ante ikke hvor han stod men kanskje noe i nærheten av det samme som sist (4.49)? At dagen skulle sprenge forhåpningene, kunne ingen vite før start.

PRELUDIUM
Etter god porsjon virring, kløkt, taktisk eleganse og ombookinger fikk dukerne fredag middagstider kastet seg på NSB-toget på Oslo S istedenfor NSB-bussen som ville ha kastet seg rett ut i påskekøen. Riktignok ble det kø og buss mellom Hamar og Rena, men det var definitivt verdt det med tanke på sidemannens noe uheldige omgang med blåbærskivs-syltetøy. På Rena var stemningen i turbo. Her skulle det nummerhentes, spises, handles og innhentes smøreråd, og seildukerne ble nesten slått ut av massens nervøsitet: "Det snør, det regner, det fryser, det smelter, det blir blankt, det blir blankvann, det blir pikstel i vann". "Klister, nei ikke fra Swix, det sakke Per Knut. Toko i bånn, renta i været og henda likeså. Dette er et ran"

Overraskelsen var stor da hybelvertinnen, eller kjellerstuevertinnen, viste seg å være min kone-venninne fysioterapueten. Og det var plass til dem i herberget med egen smørebod. Etter å ha samlet rådene og hatt en kjenning fra 1999 på tråden, Smørings-Nisse, ble det som Ketil hadde sagt hele tiden: Isklister i bunn og så Start-Universalklister som skulle dekkes med voks i morgentimene. God natt! Nei, ikke helt, Thorkvang skulle først kjørt sitt horror-night-show i discodrakt. Så god natt fram til kl 06.00.

LUDIUM
T-plass: - Planen denne vinteren var å gå Vasaloppet, men da Herr Rosèn sendte meg på sykehuset i januar, kom Sälen noe for kjapt på. Etter en lengre betenkning ble det Birken i stedet. Jeg var noe betenkt over å ha vært indisponert i seks av åtte helger i januar og februar, men like fullt hadde jeg fått gått 385 km i vinter. Slett ikke verst, synes nå jeg. Formen var likevel uomtvistelig bedre for tre måneder siden enn nå, men bare jeg fikk gå et jevnt løp, skulle dette gå bra.

Jeg skulle starte i pulje 13 - toppseedet blant de useedede... Jeg hadde fått plass i andre linje, og der gikk startskuddet. Bra i gang, finne riktig spor nå som løypa smales inn - og huff det lugger enormt ved sporskifter. For mye klister? For lite voks som dekker klisteret? Ja, ja, sånn er det bare. Finner en bra rytme og er langt fremme i puljefeltet. Men hva er det der? En enorm masse av løpere danner en vegg i bakken foran meg. Vi har allerede kjørt inn pulje 12 som startet fem minutter foran, og nå er det full stopp da de går i full bredde. Nå og da blir venstresporet ledig, og det blir rykk- og napp-gåing. Skiene sitter perfekt, og jeg går for fort når anledningen byr seg. Akkurat slik jeg hadde bestemt for ikke å gå! Jeg merker at det er varmt. Filler’n og fy filler’n jeg har glemt å ta av meg "halsen"! Den må av, men det er ikke lett med lue, solbriller og staver. Når feltet stopper opp, byr muligheten seg, og jeg river av meg halsen putter den i buksa foran. Og resten av løpet ser det ut som jeg går med en kjempebanan. Hei Micke, Micke, Micke Hei Mick Jager! Det er folksomt opp mot Skramstadsætra (9 km), men det går bra. Passerer på 50 minutter, som jeg hadde håpet, og er allerede ni minutter foran tiden fra 1999.

Dølfjellet står mot meg, og dette er vakkert. Sola skinner, det hvite teppet og alle de glade menneskene som står og ser på. Jeg blir i godt humør. Det eneste overraskende er at det ikke er blankt i sporet - som alle har sagt at det skal bli. Heller litt lett finkornet snø som har blitt dratt ned av alle sporskifter. Det er faretruende ising under skiene gang på gang, men jeg unngår de store problemene. Jeg ligger stort sett i venstresporet. Det er kanskje ikke så rart når det i ettertid viser seg at jeg har hentet igjen hele 1754 løpere i løpet av rennet. Opp mot Raudfjellet er jeg fortsatt i fint driv, men jeg begynner å bli sliten. Tar dette fjellet aldri slutt? Kjøringen ned mot Kvarstaddammen (27 km) går fint. Jeg har god gli, men ikke best. Lagt klister for langt? Uansett, dette er bra. Kan ikke huske at dette partiet har både flater og motbakker, men det har det. "Hei Pål" sies det rett før dammen, det er fjorårets Challenge-vinner som hilser da jeg sklir forbi. Passerer Kvarstaddammen (27 km), der Eldar Vågan i full figur synger for full hals om Einafjorden. 2.22 - 20 minutter bedre enn sist. Men jeg føler meg sliten!

Kirsten Raisa Rakkestadsæter er plutselig der igjen. Hun sier hun er god til å stake men dårlig til å gå bakker. Jeg samtykker og opplever med selvsyn at stakingen er imponerende. Men jeg har fått Midtfjell-dacapo. Det var fryktelig tungt her for ni år siden, og det er det samme nå. Dette er krabbegear. Her er det bare en ting å gjøre: Klistre blikket på rumpa til Frk Seilduksøster, hun som etter eget utsagn er "ræva til å gå diagonal oppover", og prøve å henge på i bakkene. Midtfjellet byr meg mot, men muligens oppmuntret av et "Heia Pål" fra noen jeg ikke registrerer hvem er (hvem var det?), siger jeg fra Kirsten i de siste bakkene. Endelig på toppen. På slettene mot Sjusjøen går det bedre. Jeg kvikner gradvis til, kjenner at jeg går fortere enn feltet igjen og passerer Sjusjøen-kontrollen (41 km) på 3.36. Jeg er nå 26 minutter foran tiden fra 1999. Det går opp for meg at jeg ligger an til å gå under 4.30 og blir svært oppglød. To glass saft og så nedover.

Bakkene ned fra Sjusjøen er en rene gale-matias. Snøen er ploget slik av de foranstartende at det virker som det er to parallelle bobbaner. Det er bare å følge strømmen, bremse der man må og der andre gjør det, smette forbi der det er muligheter og unngå å kjøre på folk som tryner. På slettene mot mål og Birkebeiner skistadion er sporene borte og snøen en våt suppe. Men det gjør ingenting. Jeg får til en superavslutning. For første gang i midt liv opplever jeg at formen kommer opp igjen etter å ha vært i kjelleren. Den går rett i taket! Jeg er piggere enn piggest og staker som besatt. Utrolig. Var det epo i saften? Da det går opp for meg at jeg kan gå under 4.20, blir jeg enda freshere, og dobbelttakene går hurtigere enn en Duracell-kanin. Ingen passerer meg fra Sjusjøen og inn. I mål! 4.17.23. YEZZZ. Og nå kjenner jeg også hvor sliten jeg er. Herre! En blid funksjonær, som minner meg opp min kone, sier "Der gikk det unna på slutten, så jeg". Jeg blir så rørt at jeg gir henne en skikkelig svett bamseklem. Det er langt fra merke, selvsagt, men for meg er dette en stor opptur. Tallenes tale sier nr 5012 av 10420 totalt, nr 4573 av 8635 og nr 756 i klassen. I tillegg hadde jeg gledelig nok den 207. beste tiden av 3001 useedede løpere som kom i mål. Jeg spiser ertesuppe og sjekker mobilen: Du store araber-flikk-flakk, de andre seildukerne har gått som olja lyn. Hvilken dag for Seilduk ski!

T-vang: - Det er ikke bare somrene som var grønnere i barndommen. Skisporene var også bedre, og på fjellet var det alltid sol og vindstille. Så ble vi voksne, og begynte å gå Birken. Brått var barndommens skivintre kun et fjernt minne. For sol, vindstille og gode spor, det er liksom ikke Birken, det. Vind, nedbør og slarkete skispor, det var melodien. Frem til 2008. Nå fikk vi se hvilket eventyr dette skirennet egentlig er. Først tok arrangøren til vettet, og la om til seedet start. Så tok værgudene til vettet, avlyste orkanen, pekte nese til yr.no, og vartet opp med påskesol. Vips - så beviste Birkebeinerrennet at det ubestridt er verdens flotteste langrenn. Vasaloppet, Marcialonga og de andre bør med dette være henvist til lavere trinn på pallen. For godt. Selv Tyldumsplass i pulje 13 - ja, pulje 13, dere - hadde gode spor og et flott skirenn denne dagen. Utenkelig for bare 3-4 år siden. 

Det ble enda finere enn vi hadde trodd. Og enda tørrere. Jeg er ørlitegrann lat med skismøringen, og var på forhånd sikker på at det gikk mot klisterføre. Derfor gadd jeg ikke fjerne tapen som satt i bunnen, men la i stedet litt Rhode universalklister oppå, og smeltet det hele sammen med smørejernet. Tre dager før løpet. Fredag kveld var jeg stadig sterk i klister-troen, og la for sikkerhetsskyld ett lag til, som fikk stå ute og herde om natta. Neste morgen dekket jeg til med et par lag VR 50, av frykt for tørrsnø på fjellet. Demed ble det en herlig smørje av alt smørekofferten har å by på: Tejp, klister, og tørrvoks. Ett er i hvert fall sikkert: jeg skal ha feste til Skramstad. Og fraspark mot Sjusjøen. Fant meg plass i 6.rekke i pulje 3, noe lengre bak enn ideelt. Jeg hadde planer om å følge teten i pulja, egentlig burde jeg gått i pulje 2 om jeg skulle nå det ultimate målet om sub 3.30, som jeg denne gangen hadde proklamert på forhånd, her på seilduk.no. Men ingen fare: Midten av pulje 3 gikk mer enn fort nok i motene opp mot Skramstad. Det mest spennende i disse bakkene er å kjenne på hva kroppen har å fortelle om dagsformen. Treningsgrunnlag er én ting - dagsform noe annet. Det har livet i skidress og løpesko lært meg. For to år siden var jeg dau, vissen og sliten. Dessuten glapp skia. I fjor var jeg sprek, men da blåste jo alt bort før Dølfjellet. I år...er jeg litt sånn mellomfornøyd. Litt hold i magen (spiste jeg for mye til frokost?), litt vondt på den ene siden i ryggen (sitter sekken ørlite skjevt?), men samtidig: Kontrollert og teknisk bra skigåing. Ikke noe stress. Ingen unødige passeringer.

Når bakkene tar slutt, etter ca 8 km, vet jeg at det har gått brukbart fort. Her stoppet alt opp i motvind i fjor, like vel passerte jeg rett under 40. Nå er det bare å stake seg frem til Skramstadpassering... men hva skjer? Jeg staker og jeg staker, men kommer liksom ikke av flekken. De smått isete sporene er plutselig helt tørre, allerede før Skramstad, det er Blå Ekstra-føre, og min teip+klister+klister+tørrvoks føles plutselig veeeldig treg. Tilløp til panikk. Har jeg oversmørt - til de grader? Folk rundt meg padler uanfektet forbi, jeg må stake det jeg er mann om for å holde følge. Nedturen snus imidlertid til en rask opptur når jeg ser passeringstiden: 37.50. Mer enn to minutter foran skjema. Yesss, det er en vakker tid til Skramstad. Den hadde jeg faktisk ikke drømt om engang. Men på slettene etter drikkestasjonen fortsetter problemene. Jeg staker og staker, andre glir og glir. Det er knusktørt i sporet. Jeg søker helt ut til høyre, hvor sporet er litt hardere, og valutaen for dobbelttakene noe bedre. Men må stadig skifte spor, da vi begynner å ta igjen sekker med pulje 00 på - gamlekara over 70 år.

POSTLUDIUM
Saken er biff, saken er ertesuppe. Hadde det vært idyll under løpet, var det ikke noe mindre etter. Dog ble det hastverk til toget av ulike årsaker. Tyldumsplass rakk et tidligere tog enn forventet, og dermed kunne trioen sammen med Der Myhre samlet nyte hjemturen med NSB. Riktignok virket det unødvendig etter å ha gått 54 km på ski, at alle måtte løpe for å rekke toget, og det med stor sekk på ryggen og skipose i hånda. Det var imidlertid fort glemt. Fort glemt var ikke løpet.