Og i Birken er det ofte V, S, S, S F, D som styrer sluttresultatene, og i 2011-utgaven var det slik:

 

*Vær: Sol. Temperaturer fra 0 - -10. Vind – ganske sterk imot. En fin dag.

*Smørning: For en gangs skyld var det relativt like forhold løypa gjennom. Blå ekstra med litt lilla oppi holdt for de fleste, uansett hvilken produsent man satset på.

*Spor: 10-12 cm nysnø dagen før er ikke gunstig. Arrangøren pakket så godt de kunne, men det måtte bli løst etter hvert som nærmere 15.000 birkebeinere kom trampende. Og det ble det. Staver sank gjennom, og spor var slingrete og løse på mange steder. Det hjalp selvsagt ikke at vinden blåste snø inni sporene på de værharde stedene.  De tidligstartende merket som vanlig litt til den forringede sporkvaliteten.

 

For Skienes kvalitet, Formens grunnleggende letthet og Dagsformens blues er det mer individuelle variasjoner.

Tyldumsplass: - Så skulle man over fjellene igjen. Det var femte gangen, og jammen hadde ikke hjernen spilt meg et lite puss. Den hadde glemt bort hvor tøff løypeprofilen er og overbevist meg at dette var ”walk in the park”. Det er det ikke. Punktum.

På skitesten før start virket skiene megagode. De gled godt, og festet var som det skulle. Jeg begynte å se positivt på det; vektla at jeg hadde gått mange kilometer på ski i vinter og at det siste rennet, Østmarkrunden, var en positiv opplevelse. Jeg neglisjerte den manglende barmarken, sykdomsforfallet til Vasa’n og at kroppen ikke hadde vært helt i humør i skøyte-KM.

Starten gikk i pulje 11. Fant meg en OK posisjon. Tenkte på råd og tips: Ikke stresse, ikke for fort osv.  Jeg syntes det gikk bra, fant diagonalen og var på vei i bakkene som aldri stopper. Var dog bekymret for at sporene var løse, og at skiene på langt nær gled som i oppvarmingssporet. Jeg rekker å se på klokka etter fire km at tilsvarende fart opp til Skramstad gir en passering på 48 minutter (og det er bra!), før jeg innser at jeg har åpnet for hardt. Jeg er stiv og veldig skuffet. Jeg har ikke gått for fullt og har holdt igjen. Likevel vil ikke kroppen og motoren være med. Jeg er fortvilet, andpusten og sur – jeg kan bedre enn dette. Det er ikke første gangen dette skjer, men det er mer irriterende enn noen gang. En masse negative tanker suser gjennom hodet i det jeg går i det tempoet som det innerste krabbefeltet tilsier. Så må jeg ta et virkelighetsorientert rev i seilene og fortelle meg selv: ”Sånn er det bare, du er ikke bedre enn det du leverer, ta deg sammen. Føret er som det er: de løse sporene med litt treg nysnø er ikke optimalt for deg som går med litt tung og lang anti-Johaug-diagonal, men slik er det bare. Kom deg videre, solen skinner, vær tilstede, gjør det beste ut av det.” Jeg stabber videre og erkjenner situasjonen. Det går ikke fort, men jeg nærmer meg Skramstadsætra (9 km). Plutselig er jeg i Rolf Åge Berg-modus. Hva nå? Midt på sletta? Jeg raser gjennom lufta med 3 x 14,5 i stil og lander verken jevnsides eller med Telemark-nedslag, men delvis på trynet, delvis på Krag-Jørgensen og delvis på kassa (sa folk). Hva var det? Og jeg som i praksis aldri faller på ski! Jeg forstår det, jeg har kjørt på en energy-gel-tube (men hvem faen tar det så tidlig, faens gruppe 1, 2 eller 3 som kaster slik rett i løypa), fått bråstopp og tryna. En kar synes jeg ser fortumlet ut og spør om jeg er ok. Jeg svarer ja, men det går et halvt minutt til før jeg er sikker på det og pusten som ble slått ut, er tilbake. Endelig Skramstad. 55 minutter. Ja-ja, det blir ikke pers i dag.

Opp til Dølfjellet er det mye folk ved siden av løypa som roper og heier, og det er vakkert når landskapet åpner seg. Jeg prøver å nyte, for selve skigåinga er mer slit. Det er tungt, men jeg får meg en god latter da karen ved siden av meg slepper en blafre som var doktoren verdig, og han bak ham griner på nesa og med tunga. Ned mot Dambua fatter man fort at det ikke er rekordføre. Her har det gått fortere før: Og skiene som gled så bra på oppvarmingen gjør ikke det nå, men det er likevel på nivå med den store hopen rundt meg. Opp mot Raudfjellet blåser det mer mot enn noen gang. Jeg synes det går sakte, men forstår at det er ingen vits å bytte spor og gå i front selv. Jeg ser meg rundt og sjekker sekkene til mine medløpere. Det er mest pulje 12-løpere. Og en del 13 også. Ikke bra. Men vi henter en herre i blått med åtte på sekken. Han stønner etter et vondt glepptak, og på skånsk kommer det: ”Så jævla brant”. Det er lett å se for seg at dette er en kar som har åkt rullskidor mellom Ystad og Trelleborg, som har gjort et godt Vasaloppet med dertilhørende seeding i Birken og som nå har fått bakkesjokk. Ned mot Kvarstaddammen (27 km) går det helt greit, selv om det er en balanseøvelse å løfte skiene for å unngå kjøre på geltuber i sporet. Må det være sånn? På slettene mot matstasjonen slår stavene gjennom som mange andre steder i løypa, og jeg får ikke staket ordentlig. Passeringen på 2.33 er tre minutter bak fjoråret, men da hadde jeg stoppet og brukt tid på å smøre om. Nå er det ingen grunn til å smøre om. Det er jevne forhold løypa gjennom, og det er en stor fordel.

Opp mot Midtfjellet går det greit. Den store fresen har jeg ikke, men jeg har vært mer sliten her tidligere. Det er masse folk langs løypene og masse folk i løypene. Det har aldri vært så trangt før, men det hemmer ikke meg. Jeg holder egentlig massens tempo. Rett før toppen roper plutselig to utgaver av det motsatte kjønn navnet mitt og en kar spretter ut med trekkspill og synger ”Dagen er din”. Litt usikker på påstanden, men hyggelig var det, og folkelivet løfter meg til toppen. I stakingen mot Sjusjøen var jeg sterk i fjor, og jeg merker at jeg ikke er der i år. Er likevel fornøyd med gjennomføringen, selv om jeg fikk lefse i rubben. En lefse sitter dønn fast under skia mi. Jeg må få hjelp av en tilskuer til å få den vekk.  Lefse i rubben! Slå den, du Hjelmeset!

Klokka ved Sjusjøen viser 3.46. Jeg er 10 minutter bak 2008-tiden og 9 minutter bak 2010-tiden. Hjernen starter å regne, men det blir error da variablene blir for mange og kroppen for sliten. Nedfra Sjusjøen kjører jeg så tøft jeg klarer. Forholdene er vanskelige. Enten er det ploget opp store groper eller slingrespor. Beina får uansett skikkelig juling. Målsetningen blir 4.35, men det angrer jeg på under høyspenten. For nå er jeg så sliten at jeg har lyst til å grine, og jeg har aller mest lyst til å sette meg ned å myse mot sola. Ettersom jeg hører speakeren på Birkebeineren skistadion er det dumt, så jeg tyner ut det siste. I mål kommer jeg på 4.35. Antakeligvis en tid som forteller hvor god jeg er, og en tid som er 10 minutter bak fjoråret.

Rakkestadsæther: - For første gang i min birkehistore kunne jeg legge ut fra drikkestasjonen på Skramstad, se opp Dølfjellet og tenke at ”dette er jo ganske fint”. Det hadde som ALLTID blitt litt for tungt opp fra start, selv om jeg gikk så behersket jeg bare kunne. Nysnø dagen før kunne endt med fryktelige forhold, men til nysnø å være var gliden grei. (Per Knuts råd om tynne lag med super extra ble jazzet opp med litt multigrade og VR45 i midten og det hele dekket med super extra). Grunnvoksen ble droppet.