Med 22 minus sikret ekstremløperen Tyldums- plass seg nok en Seilduk Ski- rekord lørdag. Her fra en studietur til Gørja i 2008.

"Østmarkrunden" heter det, men det er ikke én runde, men to. Rett og slett to runder a 15 km. En gang i gamle dager da snørike vintre var en selvfølge, var Østmarkrunden én lang sløyfe på 30 km, men etter grønne vintre på 90-tallet forsvant den lange runden til fordel for to mellomlange.

- Ja, sånn har’e blitt, sa primus motor Rolf Nyhus uten å være klar hvem han siterte og uten å være helt klar på hvorfor det har blitt sånn.

Mål og start er på Skullerud. Løypa går i lysløypa mot Mariholtet, svinger av ved Øgården for å ta bakkene opp til Høyås, før man kommer på ekspressløypa ved Petersbråten. Det er kjente omgivelser for Oslo-rundt-gåere fra Petersbråten til Smørhullet, selv om de gikk syd-nord og ikke nord-syd. Så svinges det av mot Grønmo , og etter 4-5 km kommer man inn i KM-trasseen fra 2010, før skistadion på Skullerud venter . Og der Rakksgren i 2006 skulle gått til høyre, og ikke i bekken, går løypa til venstre. Og så kan dette ganges med to. Ikke Rakksgren da, han holdes i entall.

*se nedenfor

La det være sagt: Gisle hadde ikke spart på klink vintervær denne lørdagen. Sola var februarklar, og minusgradene var veldig mange.

T-plass: - Jeg hadde liksom bestemt meg fredag kveld og tok derfor ikke temperaturmeldingen på Ragnars lille værstasjon i Mylskero ad notam. Jeg la merke til at franskmannen meldte om fallende temperaturer da vi nærmet oss Skullerud, men fortsatt tok jeg det ikke så tungt. Det blir nok mildere, tenkte jeg. Men kuldesjokket kom 10 minutter før start over høyttaleranlegget på skistadion: ”Rennledelsen og juryleder har fått meldinger fra løypa om at temperaturen ligger mellom minus 18 og minus 22. Starten for juniorløperne er utsatt en time inntil videre. Seniorstarten går som planlagt” Hva???????? Minus 22!!!!!!!!

Dermed fikk Tyldumsplass fart på kjerra. I frykt for å lide samme skjebne som Asbjørn Elgstøen løp han av gårde for å finne mer klær. Her holdt det ikke med tre lag. Utenfor den snøhvite skidressen kom nå den tynne, svarte glinsjakka og –buksa. Tyldumsplass var nok ikke den eneste som fikk kalde føtter av dette, men reaksjonene var dog noe forskjellige. Av 230 løpere som hadde hentet ut startnummeret på Skullerudstua denne dagen, viste det seg at 1 av 5 – 44 stykker – enten brøt eller aldri kom til start.

T-plass: - Det var så vidt jeg rakk starten pga tilleggsklærne, men det var kanskje like greit å løpe og stresse litt fremfor å stå å fryse og vente på starten. Tror lag fire var et smart valg: til tross for de mange kuldegradene frøys jeg ikke en eneste gang i løpet av løpet.

Østmarkrunden går i kjente spor for Tyldumsplass. Her har han gått mange ganger før. Denne gangen var sporene perfekte, sola klar og vinteren strengere enn normalt.

T-plass: - Jeg fikk Lillehammer-følelsen. Dette var tilbake til OL’94s 30 KM. Underveis i løpet fikk jeg Jon Herwig på øret ”Der kommer Thomas A-L-S-G-A-A-R-D. Han leder suverent og se på ham: Han går søndagstur”. Jeg forestilte meg at jeg var Alsgaard på søndagstur. Det var to haker ved det hele. For det første gikk Alsgaard mye fortere på søndagstur da jeg fort opplevde at mine likesinnende raste forbi meg, og for det andre kom en kar med to hunder i bånd imot oss på en av løypas trangeste partier. Han vek ikke en tomme og ropte ”løype for faen”. Det var det folkelivet. Slik slapp Alsgaard å oppleve på Lillehammer i 1994, men det er virkeligheten i Oslos marker i 2011. Og jeg sier det igjen. JÆVLA FILLEBIKKJER, JÆVLA HUNDEEIERE.

Løypeprofilen forteller om en tøff start i fire km, og etter det må det betraktes som gunstig. Og så kan dette ganges med to, selvsagt:

T-plass: - Selv om jeg har gått bakkene opp fra Skullerud mange ganger før, har jeg aldri gjort det i konkurranse. Dette er jo ikke bakker som jeg liker, og selv om de alle fleste gikk fortere enn meg, måtte jeg erkjenne etter hvert at jeg hadde åpnet i hardeste laget. Jeg var stiv og var kommet i vuggemodus. Jeg fikk hentet meg igjen ned fra Høyås, og i ekspressløypa mot Smørhullet var det en kar som påtok seg oppgaven som trekkdyr. Selv la jeg meg i fjerdeposisjon. Farten var passe, men heller ikke mer. I bakkene ved Langvann sprakk ikke overraskende vårt trekkdyr som en kinaputt, og etter en nedoverbakke hvor jeg hadde best glid var det min tur til å ligge i front. Etter en km snudde jeg meg bakover for å få noen andre til å ta drajobben, men oppdaget at vår kvartett var blitt til en duo. Det var tross alt relativt tilfredsstillende. På Grønmo ble det resirkulering. Jeg har tidligere levert mye skrot her, men nå fikk jeg tilbake i bananer, kjeks og saft. På flatene mot Skullerud økte jeg trykket i stakingen, og da ble mannen i ryggen borte. Etter en runde så jeg på klokka at jeg hadde passert under timen, og jeg tenkte ” det hadde vært stas å gå 30 km under to timer”. Og dermed fikk jeg en gulrot. Stor og gul. Men så var det bakken igjen. Tok det roligere denne gangen, såpass at min mann som hadde ligget i ryggen tidligere hentet meg igjen, og at passeringen på Petersbråten var over 40 sekunder dårligere enn på første runden. I ekspressløypa ble det fart på skiene igjen, slik at min mann stønnet ”Nei, nå orker jeg ikke mer”. Klokkepasseringen på Smørhullet fortalte at jeg hadde gått fortere på denne strekningen på andre runden. Samtidig psyket meg opp med å fortelle meg selv ”Herfra har du i praksis ”spurtet” til Skullerud flere ganger før når du har vært for lenge ute i skogen og må forte deg hjem for å rekke et eller annet”. Ergo økte jeg tempoet og pushet på resten av løpet. Det gikk overraskende greit. Runde 2 gikk 35 sekunder fortere enn den første, og jeg kunne tilfredsstillende nok se at slutttiden ble godt under to timer. Stas.

  

Til slutt: I høyderørkretser er man opprørt over at deres mann, Store Gunnar, ble slått med åtte minutter av Tyldumsplass lørdag. Redaksjonen kommer med oppdaterinnger når nye opplysninger blir gjort kjent i saken. Frem til da benytter vi muligheten til å spekulere: Lårhals? Alderen? Eller rett og slett at gamle stag knirker mest i kulda?

Helt til slutt: Rustads egen Anders Rudå Nygård sørget for hjemmeseier med å vinne Østmarkrunden på tiden 1.22.50 etter et spurtoppgjør.