Vakkert i nye marsjomgivelser
Det var en flott dag, ikke for fotball, men for langrenn, Arne. For skal man absolutt gå skirenn i flere timer, var lørdag 5. februar i 2011 en perfekt dag for dette. Nordmarka vartet opp med sol, noen knitrende minusgrader, snødekte trær, fine spor og et vakkert vinterlandskap da Holmenkollmarsjen hadde funnet seg nye løyper og nye kilometer. Tre seildukere var i sving, og Landslaget imponerte igjen med enorm fart på skiene.
Det var ikke lenger Nittedal som var utgangspunktet for Holmenkollmarsjen eller Holmenkollen skimarathon som Skiforeningen akter å benytte. Starten var flyttet til Sørkedalen, og løypa var ikke lenger 42 km men 53 km. Var det noen sa maraton...?
| Holmenkollmarsjen, Sørkedalen-Holmenkollen, 05.02.11, 55 (?) km (klassisk) | |||
| Løper | Resultat | Plassering | Passeringer |
| 1. T-vang | 3.11.52 | 21/514 (M40)-119/2764 (menn)-121/3169 (tot) | 43.56 -1.12.47 -1.40.28 -2.34.51 |
| 2. R-sæther | 3.43.53 | 127/514 (M40)-645/2764 (menn)-660/3169 (tot) | 50.53 -1.25.58 -1.58.06 -2.59.59 |
| 3. T-plass | 4.27.14 | 319/514 (M40)-1599/2764 (menn)-1715/3169 (tot) | 1.02.15 -1.43.54 -2.22.25 -3.36.26 |
Hvor langt?
Men 53 km som det stod i løpsinvitasjonen, viste seg fort ikke å være riktig, og da arrangøren kom med resultatlista var det 55 km som gjaldt. Dippeduttgutta med GPS var imidlertid ikke fornøyd med 55 heller, for deres målere viste 56,5 km. Så hvor langt dette løpet egentlig er, er fortsatt noe uklart, men samma det.
Men 53 km som det stod i løpsinvitasjonen, viste seg fort ikke å være riktig, og da arrangøren kom med resultatlista var det 55 km som gjaldt. Dippeduttgutta med GPS var imidlertid ikke fornøyd med 55 heller, for deres målere viste 56,5 km. Så hvor langt dette løpet egentlig er, er fortsatt noe uklart, men samma det.
Den nye trassèen gikk inn i Kroksogen ved Hegglivann, videre over Skamrak og så bort til Storflåtan og Langlia. Ved Fyllingen møtte den den gamle trassèen og da ventet Øyvann, Kobberhaugen, Slakter’n, Tryvann og så Holmenkollen. Den siste delen går i de nye VM-løypene, og la det være sagt: Til tross for at strekningen Frognerseteren-Kollen burde være å skli lett og rett ned, er den designet(!) slik at de har fått inn et stort antall oppoverbakker i dette nedoverpartiet. Både imponerende og irriterende.
Skrape
Mye ros kan gis til arrangøren. Som god service på mange drikke- og matstasjoner. Som god størrelse på puljer ift startintervaller. Som hyggelige og behjelpelige funksjonærer. Men jammen skal det rises litt også. Nei, ikke litt - ganske mye.
Mye ros kan gis til arrangøren. Som god service på mange drikke- og matstasjoner. Som god størrelse på puljer ift startintervaller. Som hyggelige og behjelpelige funksjonærer. Men jammen skal det rises litt også. Nei, ikke litt - ganske mye.
Og vi begynner med transportskandalen. Og da tenker vi ikke på de manglende bussene fra sentrum og langs ringveiene ettersom det ikke var tillatt å kjøre bil fra Bogstad og inn i startområdet (noe som viste seg å være bare tull ettersom Krokko kusket Andrus og Thorkvang rett inn). Nei, vi tenker på at de lovte shuttle-bussene fra Røa aldri kom. En rekke løpere ble berørt av dette, og vår egen Tyldumsplass stod og blomstra på Røa i nærmere timen før en vanlig rutebuss ble redningen. Etter en hurtig klargjøring av standplassdrillen før start, var Tyldumplass på plass i startfeltet i pulje 9 to minutter før startskuddet gikk. Ikke bra.
Arrangøren må også få en skrape for kun å ha nummerutdeling i målområdet, altså i Kollen, samtidig som de oppfordrer deltagerne til å tenke miljø. For hva skal man i målområdet å gjøre før start? Det var ingen nummerutdeling ved start og ingen i sentrumsnære omgivelser, og for smartness skyld måtte alle deltagere fra Oslo, ikke Eiksmarka, hente numrene senest dagen før løpet. Dette blir vel nikkersadelinternt.
Smøringstips
De såkalte smøringsekspertene fra Swix og fra sportsforretninger som hevder de kan langrenn, hadde også en dårlig helg. Rett nok ble de nok lurt av Gisle som ga mer klassisk vintervær enn yr.no hadde indikert på forhånd, men noen ganger er det enkle det beste. For dette var dagen da Blå ekstra hadde vært mer enn bra nok, og da er jo disse tipsene nesten komiske i all sin kompleksitet.
De såkalte smøringsekspertene fra Swix og fra sportsforretninger som hevder de kan langrenn, hadde også en dårlig helg. Rett nok ble de nok lurt av Gisle som ga mer klassisk vintervær enn yr.no hadde indikert på forhånd, men noen ganger er det enkle det beste. For dette var dagen da Blå ekstra hadde vært mer enn bra nok, og da er jo disse tipsene nesten komiske i all sin kompleksitet.
"Rubb opp festesonen med rubbepapir korningsgrad 100. Varm inn et tynt lag med grunnvoks VG35. Avkjøles i utetemperatur. Varm inn et tynt lag med V30blå. Avkjøles i utetemperatur. Legg 1-2 lag med VR40 (blå) legg deretter 2 lag med VR50 fiolett, dette dekkes med 1-2 lag VR45 på toppen. Kork lett mellom hvert lag." (Swix)
"Grønn Toko og Swix V40 varmes inn og jevnes ut med kork. Tynt lag med Ski Go Gul HF -1/+5. 3-5 lag Ski Go Rød HF +1/-3." (Bull ski og kajakk)
"Legg et tynt lag med grønn Toko eller Swix VG 30. Varmes inn og korkes ut. La stå i 1 time ute. Poleres med lett hånd ut før vanlig festsmurning legges. Legg 2 tynne lag med Swix VR 45. Legg 2-3 tynne lag med Swix VR 50 eller Rode Violet. (Milslukern Sport, for øvrig et tips som ble fjernet lynkjapt fra nettet etter at løpet hadde startet....)
Og her til det virkelig gode smørningstipset:
"Guruwax Extreme 39 klister"- Legges syltynt. 4-6 lag Rode Weiss" (Oslo Sportslager)
Guruwax klister! - splitte min Madshus. Det var minus 8 ved start og minus 11 ved Storflåtan etter 20 km. Vi snakker om Blått og klassisk vintervær!
Ingen Wassberg
Nok om smøring, over til løpet. Seilduks kvarttett var blitt til en trio da Valle-Wassberg psyket ut seg selv noen dager før start og solgte nummeret til en doktor som ikke var fra Mor Gohjertas vei. Her kommer seildukernes rapporter fra en skimaraton på 55 km, kanskje 56, i relativt krevende Nordmarka-terreng:
Nok om smøring, over til løpet. Seilduks kvarttett var blitt til en trio da Valle-Wassberg psyket ut seg selv noen dager før start og solgte nummeret til en doktor som ikke var fra Mor Gohjertas vei. Her kommer seildukernes rapporter fra en skimaraton på 55 km, kanskje 56, i relativt krevende Nordmarka-terreng:
Thorkvang: - Nesten som gamledager da fatter’n kusket meg, broder, Ketil og Svein helt frem til startstreken som servicemann. Meget glatt opplading til løpet, og enda en gang fikk jeg plassert skia nesten først i startboksen - denne gangen pulje 2 - men stadig rett bak Steinar Grini. Nå med Paul Aksel, Per Magne og Svein dandert på flankene.
Pang! Der gikk starten og Eirik Verås Larsen la i vei i en kjempefart. Fulgte bakskia til Grini, og hadde vel en 15 mann foran oss da Authen kom opp og forbi allerede før bommen ved Gråseterveien. Ingen bombe. Han gikk rett ifra. Men jeg greide henge meg på en kar som ga godt pes, og plutselig var Steinar bak. Da bakkene opp mot Heggelivann for alvor startet, var jeg offensiv. Jeg kjenner hver eneste meter, men ble likevel litt stiv i første halvdel. Roet så med vilje midtveis, og på siste halvdel gikk det mye bedre. På toppen var jeg i rygg på en lang, tynn skidress fra Rustad, og vi passerte flere, allerede løpere fra pulje 1 faktisk, som startet fem min foran.
Pang! Der gikk starten og Eirik Verås Larsen la i vei i en kjempefart. Fulgte bakskia til Grini, og hadde vel en 15 mann foran oss da Authen kom opp og forbi allerede før bommen ved Gråseterveien. Ingen bombe. Han gikk rett ifra. Men jeg greide henge meg på en kar som ga godt pes, og plutselig var Steinar bak. Da bakkene opp mot Heggelivann for alvor startet, var jeg offensiv. Jeg kjenner hver eneste meter, men ble likevel litt stiv i første halvdel. Roet så med vilje midtveis, og på siste halvdel gikk det mye bedre. På toppen var jeg i rygg på en lang, tynn skidress fra Rustad, og vi passerte flere, allerede løpere fra pulje 1 faktisk, som startet fem min foran.
Med brukket Fischer-tupp etter Marcialonga måtte jeg børste støvet av de gylne Atomic-skia, som egentlig er degradert til treningspar i år, etter uheldig slip i fjor. Det var en gamble, men på tørrsnø har de vært bra. Og tørt var det! Mye tørrere enn -1 værmeldingene skulle tyde på. Mange fryktet 0-føre fra Kikut og inn, og nysnø blandet med eldre, mer grovkornede krystaller, som kunne gi glatte ski. Valgte derfor å brenne inn grønt og blå ekstra i bunnen, og varme inn ett lag VR60 som stod ute om natta og herdet. Dekket så til med tre lag VR45 på morgenen. Så viste det seg at kun blå ekstra hadde holdt. Det var skikkelig trått kaldføre hele veien, men gliden min var ikke dårligere enn de rundt meg. ALLE hadde vel smurt litt for tykt i dag.. Og Atomic’en leverte, herlig nok, varene igjen.
Mye staking på veien langs Heggelivann, med ett kom en litt velfylt United Bakeries-dress opp og forbi i stor fart, han hadde en Stian-med-sekken på slep, jeg følte meg sterk og valgte å henge meg på. Vi dro straks fra lange, tynne, grønne Rustad, og jeg synes det gikk overraskende bra å stake med de "korte" 1.51.5-stavene. Ut på vannet stoppet UB-dressen litt lenge på drikkestasjonen, og jeg valgte å vente på ham, selv uten drikke. Så kom han, og dro voldsomt over vannet. Da det buttet litt, kom Stian-med-sekken og tok over, også han med voldsomme dobbelttak. Thorkvang fra Seilduk/Team KPMG hele tiden på tredjeplass, denne farten hadde jeg aldri fått opp på egenhånd.
 Landslaget viste alle hvor smøringskofferten skal stå. Vår årgangsvin av en løper har snart ingen foran seg på listene lenger. Heller ikke folk med sølv på Kollens femmil. Muchos imponadas! |
Så går det litt opp, mest ned, mot Storflåtan, og UB-dressen kjører helt sinnsykt utfor. Ingen plog eller skrens, han tar folk på inner’n, og jeg må stake besatt for å ta ham igjen på slettene. Men ryggen er perfekt, så jeg kan ikke miste den. I den lengste utforbakken, med skarp sving til venstre i bunn, har han fått 50 meter luke, men samtidig blitt litt for tøff. Når jeg setter inn 90-graders svingen, ligger han med den gule bakerdressen og spreller inne i mellom noen granlegger. Jeg styrer videre, uten rygg, men der foran danser en figur i et lett, feminint ganglag. Jeg kjører innpå, og det viser seg å være en mann. Men hjernen er brutal og fordomsfull, og døper ham straks til "homo’n".
Og det blir straks klart at homo’n er god. Jeg mister ham i bakkene opp etter Langlia, men staker ham inn igjen etterpå. Han blir min nemesis helt til mål. To ganger prøver jeg å gå opp og forbi, men hver gang kommer han tilbake. Det føles uendelig langt til Fyllingen og kjente trakter, men lettelsen er stor da vi endelig begynner på bakkene mot Øyvann. Merker dog det har vært kjørt hardt, og at jeg ikke har de ekstra kreftene jeg pleier å ha opp her. Homo’n danser foran der, i sitt lett vrikkende ganglag, og har 20 meter på toppen av bakken.
Men hva nå? Plutselig velter det inn folk fra høyre...å nei! 23 km’ern kommer på løypa her! Masse folk, men heldigvis har nordmenn løypekultur og holder seg stort sett unna det venstre sporet. Homo’n, jeg og et par til toger på opp til Appelsinhaugen og Kobberhaugen, jeg håper homo’n vil gå opp slakter’n i fiskebein men selvsagt må han løpe, og da må jeg også. Han glipper litt for meg opp mot Tryvann, men jeg tar ham igjen over vannet, og der kommer en offensiv Milsluker’n-dress og passerer oss. Jeg kaster meg på ham, det går unna nedover, men jeg vet det ennå er noen leie moter. Opp mot Frognerseteren har jeg feste, men orker ikke sette trøkket i skia, og ender opp med en slags kvasi-fiskebein. Det samme gjentar seg i den nye bakken opp bak Midstuabakken, og brått er både homo’n og Milslukern ute av syne. Jeg håper arrangøren har droppet baksiden av Gratishaugen, men det har de selvfølgelig ikke, og jeg tenker på Northug og Piller Cottrer under 5-mila i fjor, da jeg klorer meg opp på et vis.
Det er deilig å bare kunne stake inn på stadion, og høre speakeren og kjenne skihistorie og tradisjoner nærmest omfavne ens slitne legme. Skiforeningen har lyktes med dette løpet sånn det nå er blitt, logistikken i målområdet er god. Og det er selvsagt godt å kjenne at man har disponert bra, holdt jevnt trykk hele veien og hatt en god dag, på forholdsvis gode ski. Hadde ikke trodd det bare seks dager etter Marcialonga, men dette løpet rangerer nok som noe av det bedre jeg har fått til.
Hurra for Nordmarka. Hurra for motbakker. Og hurra for Atomic’en, the comeback skis.
Rakkestadsæther: - Skuddet smalt og klokka gikk. Rett før hadde jeg blitt litt nervøs og lagt under et ekstra lag med VR-60 og Rode 0 for å sikre festet (dermed hadde jeg totalt en sandwich av ett lag grønn Toko, to lag blå ekstra, deretter to lag Rode 0, og til slutt vr 60 + Rode 0 to ganger) Jeg var m.a.o. skråsikker på at det kom til å bli blanke spor for oss som gikk litt bak i feltet. Og ut på jordet fra start var skiene gode.
Det skulle derimot snart vise seg at frykten for blanke spor var sterkt overdrevet. Allerede da vi hadde passert Skansebakken begynte jeg å ane ugler i Rode’n. Men feste er jo viktig tenkte jeg, og opp langs Gråseterveien til Heggelivann knirket og gikk det greit. Ganske lenge stemte det bra både teknisk og mentalt. Tanker som "er vi her allerede" og "der er jo toppen alt" var langt framme.
 Likvid eller ei? Rakkestadsæther unner seg et magadrag mens han raser fram gjennom Det Eneste Gyldige skiterreng. |
Men intet skirenn uten litt negativitet! Et stykke forbi demningen mintes jeg Styres ord om at det ikke var slutt på stigningene selv om vi hadde nådd Heggelivann - det er tungt derfra, sa Styre. Og Styre hadde som vanlig et godt poeng. Men lærte jeg? Neida, før vi var helt oppe var jeg nok en gang litt for sur i beina og litt for andpusten til at jeg kunne nyte dagen. Men jeg gled nå etter hvert ned på isen og staket inn i et velkjent landskap.
Det var kaldt, trått og sola skinte. Løypa gikk bortover, oppover, nedover, til høyre og til venstre. Gjennom mørke Brikolinser skimtet jeg furulegger og mannelår. Noen passerte meg og andre ble passert. Skiene satt, men de gled stort sett på kommando. I en og annen solhelling var "slippet" som det skulle, og det føltes som godt. Snart var vi ved Langlia, Fyllingen, Kobberhaugsmyra og Tryvann. Snø, trær, saft, mennesker og ski som smalt i bakken.
De siste kilometerne inn mot Kollen er netto nedover. Men nettoregning er en skummel venn. Den tar ikke høyde for at du må ha likviditet for å gjøre opp alle mellomværende transaksjoner. Og det var nesten ikke grenser for hvor mye kontanter som måtte ut underveis. Motbakker, kneiker, krön og stigninger, kall det hva du vil, Skiforeningen hadde funnet dem alle sammen. Selv etter at vi var inne på stadionområdet ble vi pisket ut igjen i en ny runde opp bak gratishaugen. Men til slutt var vi i mål. Netto noen høydemeter nedenfor Tryvann, men brutto langt høyere.
Og i mål sto revisor’n og viftet med papirene. Kom hit, så skal jeg tørke av deg momsen og legge til litt på bunnlinja. Dette skal gå fint! Jeg fant en pølse, bagen min og rakk så vidt å sulle et par sekunder før øversterevisor Tor sto med ett hjul på fortauet og åpen dør. Millisekunder etter var skia på taket og vi på vei nedover i tåka.
Sluttida ble 3.43.53, noe som ga en plass så vidt inne blant de 25 prosent beste i klassen. Målt mot løpet i fjor var det en god del svakere da jeg var inne blant de 12 prosent beste, men alt i alt er jeg godt fornøyd.
Tyldumsplass: - Dette var løpet som skulle være testen på om jeg var i stand til gå skirenn i Kollen-VM-året 2011. Hva ville Krag-Jørgensen si? Hva var kroppen i stand til når barmarken ikke hadde vært som den burde? Hva var mulig i et altfor langt løp i et opp-og-ned-terreng så tidlig i sesongen?
Testen ble bestått. Krag-Jørgensen hadde ingen kommentar, og jeg var meget fornøyd med å redde et løp som var i ferd med å gå til hundene i marsjstarten. Bra. Saken er at det ble ingen trening i juli og august, dårlig trening i september, god trening i oktober, før november og desember forsvant i SIKJA (snørr, is, kulde og juleaktiviteter). I januar derimot har det blitt mange kilometere med bortoverskiene, kanskje mer enn noen gang, og det må være forklaringen på at det tross alt etter mine standarder og forventinger ble rett så hyggelig etter hvert. Både følelse og tid.
Men hyggelig var det ikke i starten. På grunn av busskandalen rakk jeg så vidt starten, og den eventuelle VR-justeringen av skiene var ikke mulig. Med fasiten i hånda er det opplagt at jeg smurte for tykt og for mykt da voksen ble lagt på fredag kveld med tipsene fra de såkalte ekspertene i bakhodet. Puljetempoet de første kilometerne var overraskende høyt. Jeg staket så mye jeg kunne for å spare diagonalen til bakken som virkelig begynte etter 5 km og måtte legge mye trøkk i armtakene for å henge med. Jeg stusset over at pingledamer uanstrengt staket like fort som meg, før jeg forstod sammenhengen. Bakkene opp til Hegglivann og 10 km ble fryktelige. Jo mer diagonal de foran hadde benyttet, desto mer løssnø hadde falt ned i sporet og desto dårlige gled skiene mine. Jeg greide ikke å skli på skiene i disse lange diagonalbakkene, og jeg har verken krefter, kondis, vekt, stil eller teknikk til å småløpe bakkene. Alt ble bare tull, og jeg raste gjennom feltet som om jeg hadde gått på en Whip-LASK på LIK-mila. På toppen ved Hegglivann var jeg meget sliten i låra over å presse frem skia, og humøret var på et nivå som ville gjort Willie Railo steinrik hvis han hadde stått bak en granlegg. Jeg så for meg en lang, lang dag i Nordmarka.
Likevel skulle det bli en fin dag. Jeg begynte bevisst å lete etter det sporet som til enhver tid var mest optimalt. Gradvis ble litt av smurningen slitt av, og utover i løpet ble det også noen færre minusgrader. Humøret ble bedre, og kroppen fungerte overraskende godt. I tillegg var det så vintervakkert at det var helt umulig å være sur. I sum gjorde dette at skilivet smilte likevel.
Jeg gikk med klokke på armen og tok tiden for hver femte kilometer. Der ser man også en hyggelig utvikling av løpet og hvor forferdelig sakte det gikk fra 5 til 10 km (tidene skiller seg fra de offisielle passeringene som ikke er nøyaktig plassert)
| KM | Sted | Passering | Siste 5 km | Tid/km siste 5 km |
| 5 km | I svingen ved hytta | 0.24.05 | 23.05 | 4.49 |
| 10km | S. Hegglivann | 1.00.27 | 36.22 | 7.16 |
| 15 km | N. Hegglivann | 1.24.05 | 23.38 | 4.44 |
| 20 km | Storflåtan | 1.46.30 | 22.25 | 4.29 |
| 25 km | Bunn av Styggdalsveien | 2.07.34 | 21.04 | 4.13 |
| 30 km | Langlia | 2.29.14 | 21.50 | 4.22 |
| 35 km | I bakken ned mot Fyllingen | 2.52.29 | 23.05 | 4.37 |
| 40 km | Øyvann | 3.18.09 | 25.40 | 5.08 |
| 45 km | I bakken ned etter Kobberhaugshytta | 3.41.01 | 22.52 | 4.35 |
| 50 km | Litt etter Tryvann | 4.04.54 | 23.52 | 4.46 |
| 55 km | Holmenkollen | 4.27.14 | 22.20 | 4.28 |
Etter Storflåtan ble jeg lenge liggende i det venstre sporet. For det første gikk dette klart bedre, og for det andre gikk jeg nå fortere enn dem rundt meg. Plutselig var Willie Railo på Sydhavsøy!
I nedkjøringen mot Auretjern gikk jeg overende. En dame foran meg ploget for mye og tryna da skia hekta i en plogkant. Selv unngikk jeg med en en-skismanøver å feie over henne, men det til resultat at jeg kjørte rett ut av løypa der den gikk hardt til venstre. Ambulansen (!) var på plass der, og dets personell var kjapt på plass for å sjekke om det var muligheter til å benytte medbrakt båre. Det var det ikke. Jeg kom meg videre, selv om det gjorde litt vondt i kneet. (Som ble ganske hovent søndag og mandag).
 Klassisk profil mot nyklassisk profil. Fra Seilduk Merchandise høres heftig seddelknitring etter Styreformannens pittoreske innspurt. |
Men nå var jeg godt i siget. Og da Styggdalsveien åpenbarte seg som verdens peneste styggdal og stigningen gikk fortere enn forventet, var faktisk Railo konkurs. Ned mot Langlia sjekket jeg klokka, og nye mål blir meislet ut. "Kan jeg greie under 4.30, det vil så være supert med tanke på møkkastarten!"
Resten av løpet var det 4.30 som var gulerota. Og så lenge klokketilbakemeldingen var positive, og kroppen overraskende nok ikke gikk til streik, holdt jeg båten flytende ved å dosere krefter og lete etter riktig spor. Stavene sank langt ned på grunn av alle foran som hadde herpet "stavisettene" ved siden av sporene. Løsningen var frem med Bent Svele-kassa og brede stavtak, og det fikset jeg bedre enn de fleste rundt meg. I hodet summet det "De rykker stadig fremover i køen, de har 13 km foran dem".
Kobberhaugen kom og forsvant. Det samme med Slakter'n og Tryvann. VM-løypa ble en prøvelse med alle sine overraskende og mange motbakker. Men så var man i mål. Under 4.30. Etter 3.03 på de siste 4-milene. At dette løpet skulle ende med en opptur var en overraskelse.