Men nok om det. 10 mann fra det nystartede og KPMG-sponsede laget gjorde altså som Napoleon, dro over alpene for å gjøre ugang. I 2011-versjonen snakker vi to leiebiler fra Franz Josef Strauss-flyplassen i München, med de stødige herrer Svein Wiig bak Seat-rattet, og Bjørn Thomas Stenersen som Mercedes kassebil-kusk. Doningene var lastet til randen med cera, smørestativ, staver og ski til en verdi av en middels italiensk årsinntekt.

 

Hotel Valrosa ved Moena viste seg å være en genial booking: Fine dobbeltrom, stor garasje for smøring, og det beste: Konkurransesporet passerer rett ved hotellveggen, faktisk kun 12 meter fra smørebua! Fredagskvelden fikk 40-årsjubilant Rune W både tale, skål og et par nye racingstaver av gjengen. Stavdebatten gikk forresten høyt denne kvelden, bokstavlig talt, da jeg (Thorkvang) hadde valgt å legge på 8 cm denne sesongen, og stake med staver på 1.60, bare 20 cm under kroppshøyden. Gi skiløpere et lite clou, og de kan snakke i timevis.

 

Hektisk aktivitet utover lørdagen, som startet med en samlet skitur opp til start, videre oppover dalen, og alle kunne fastslå det ble raskt føre med nokså isete kunstsnø.

Snøen i småbyene var ikke lagt ut i gatene på lørdag, så der måtte vi bære skiene til der løypa fortsatte. Et særdeles artig skue da åtte racingkledde herrer plutselig tok av til venstre i en idyllisk småby, og tasset inn på café og bestile 8 caffe latte! Så der satt man, og nippet til 12-kaffen, mens skia stod utenfor. Ikke akkurat en option i Vasaloppet eller Birken!

 

Tilbake på hotell Valrosa var resten av dagen satt av til smøre-smøre og mumle-mumle. Indre Ø-delegasjonen med Paul Aksel og Avva i spissen gikk for  tape, og vant snart Svein over på sitt lag. Ola/Steinar/Rune/Thorkild valgte det trygge og kjente: klister. Mange varianter og blandinger, Thorkvang falt som vanlig ned på det enkleste, dvs blått klister dekket av blå ekstra.  Faren til Svein Tore Sinnes stod i et hjørne og preppa Rossignol-ski hele dagen og halve natta, og han endte opp med blanke skøyteski (Jørgen Auklands gamle) og staket seg inn til en imponerende 7.plass.

 

Lettere svimle av fluor-tåka satte teamet til livs en tørr steik, maten var vel det eneste Elena&Alfonso på Valrosa ikke hadde helt dreisen på. Steinar G, den eneste med toppidrettsbakrunn i gruppa, og for lengst inne i "fokussonen" - klarte imidlertid å overtale betjeningen til å lage en kaffe/cola-drikkestasjon til oss rett utenfor hotellet, som vi ville passere etter 4 mil.

 

Søndagen opprant med 6 kuldegrader og klarvær. 06.15 var 5 mann fra laget på plass i startområdet for å komme langt frem i pulje 2. Vi hadde én mann i eliten (Rune) - det vil si de 200 først startende. Der stod jeg selv i fjor, men plass 210 totalt skjøv meg ned i gruppe to, med startnummerne 200-500. Der kom jeg nå langt frem, sammen med Per Magne, Ola, Paul Aksel og Steinar. Kom jeg til å greie å henge på disse gutta? Jeg håpet det, og jeg håpet det ville holde til å gå seg inn blant de 200 beste totalt.

 

Skuddet gikk, og jeg beholdt kontakten med de blå KPMG-draktene opp første bakken og gjennom første byen. Mye sukkersnø i gatene, og over en bakketopp var jeg plutselig bakerst av våre. Det ble fire-fem mann opp til nærmeste blådrakt. Ned en bakke, rundt en sving - og gutta var allerede borte! Helvete, hva skjedde her?

Jo, det kan jeg svare på, i ettertidens lys: Racing på dette nivået handler om en mental omstilling. Hittil har lange turrenn for meg vært nettopp det: En lang tur hvor du åpner litt forsiktig, fordi det er så mange mil å "gjøre det på". Vel, det holder ikke om du skal jage plasseringer og følge KPMG-toget. Ett sekunds uoppmerksomhet - to plasser i køen som glipper - og slaget er tapt. Jeg var sjanseløs på å hente gutta i det øyeblikket jeg mistet øyekontakten, og det skjønte jeg med én gang. Skal jeg være med dette toget i Vasaloppet, må jeg være 110% skjerpa fra start.

 

Dermed ble Marcialonga - Stakalonga - en ensom affære. Følge et tog her, ta en rygg der, prøve å være med folk på vei opp. Og det gikk bra. Jeg følte jeg unngikk å "sovne" i et behagelig tempo, og tok rygger på vei frem. Oppe ved vending i Canazei, etter 2 mil og de få oppoverbakkene unnagjort, oppdaget jeg til min forferdelse at tuppen på de splitternye Fischerskia var borte vekk! Jeg hadde fått en skøyteski! Hvordan det skjedde aner jeg ikke, men det må ha vært en foran som tråkket den av da jeg skled litt vel tett oppi inn i en motbakke.

 

Heldigvis hindret ikke bortfall av tupp fremdrift i løypa, men skia ble ustabil å styre i nedoverbakker uten spor, og ved sporskifter. Måtte være litt forsiktig, men det gikk bra. Kunne konsentrere meg om å mate på med staking. Landskapet, småbyene og publikum forsvant forbi, i et nokså høyt tempo. Gliden på skia var ikke dårligere enn de rundt meg, og jeg kunne så smått begynne å nyte dagen. Dette er pokker så gøy! Passerte hotellet etter fire mil og nappet til meg en flaske med kaffe og cola, det smakte fortreffelig. Men da jeg drakk mistet jeg et fint tog på 8 mann, og dem tok det meg 5 kilometer å stake inn igjen! En luke på 60 meter, som du føler aldri krymper, selv om du staker absolutt det du er mann for. Å drikke er viktig, men det koster fort plasseringer.

 

Milene gikk unna i en fei, og jeg var mindre sliten på den siste sløyfa enn jeg var i fjor. Inn i monsterbakken vurderte jeg å stoppe for smøring, men samtidig visste jeg at isklisteret burde holde, 7 av 8 i toget mitt stoppet og smurte, herlig, der tok jeg syv plasser i sammendraget! Fikk øyekontakt med tre mann i bakken, og forbannet meg dyrt og hellig på at jeg skulle ta dem alle. Heldigvis gjorde klisteret jobben, jeg kunne gli på skiene der det var mulig, og unngikk fiskebein. Den siste av de tre tok jeg helt på toppen, og da peip det i brystkasse som i en tåkelur. Men duverden så deilig, å stake ned oppløpet og se at tiden er under 3.28.

 

Der, på en benk, satt et utmattet men strålende fornøyd KPMG-lag. De slo beste seilduker, fem av dem, og det er det bare å gratulere med. Authen råsterk til nr 98, men også Rune, Steinar, Ola og Per Magne, som alle la seg mellom 3.20 og meg på 3.27, gjorde veldig sterke løp. Vi kom altså til Italia med én mann kvalifisert for eliteklassen, og dro derfra med 6 mann inne blant de 170! Veldig bra løp også av Svein og Bjørn Thomas, med noe tynnere treningsgrunnlag, Anders leverte varene og Avva, med ødelagte hofter, imponerte med både gjennomføringen og det faktum at han svingte innom hotellet underveis - for å gå på dass! Han fikk til og med seg litt av løpet på TV, og motstod bare så vidt fristelsen til å bestille en øl i baren.

 

Banketten, mellom finanstopper fra First Securities, Pareto og Nordea, ble en høylydt affære med enorme mengder pizza, rødvin og øl. Gamle Valdis-historier satt som et skudd, og regninga på 86 euro for 8 manns kalas var av det latterlige slaget.

Det var også hjemturen, men man var kanskje ikke like høy i hatten på mandagen, med 12 timer fra Val Di Fiemme til Oslo.

Kom imidlertid i prat med Aukland-gutta på flyet hjemover, og fikk luftet dette med stavlengde: De går på staver 30 cm kortere enn kroppslengde - også i rene stakerenn. Ergo bør Thorkvang straks skrinlegge eksperimentet, og komme seg tilbake på 1.52-varianten.

 

Da har man alltids lært noe. Kortere staver, og lengre skitupper, heretter.