Rakkestadsæther letter på sløret. Men ikke på lua.

Vi skriver tirsdag 14. desember og snøen ligger hvit i Lillomarka. Klokka drar seg mot halv ti, og ved foten av Stigbakken står to karer med joggesko og staver. De passeres av undrende skiløpere på opp- og nedtur. Hva holder de på med? Det er jo skiføre! En av dem er Seilduk Skis Rakkestadsæther, og den andre er en vestlending som ikke vil ha navnet sitt på trykk. Etter en kort ordveksling og to saftslurker piper det i klokker og de jager i vei opp den snøkledte bakken, sprettende og pesende, med innbitt mine og mål om å nå Trollvann. Ca tre og et halvt minutt senere står de hengende over stavene på toppen av bakken. - God jul og takk for i år, sier Rakkestadsæther. - Takk, det same, svarer vestlendingen. -Det vart 64 gonger, me er ferdige no.

 

Det som har utspilt seg i Stigbakken denne desemberkvelden er siste barmarksøkt for Rakkestadsæther. Siden september har det blitt 11 økter med spretten skigang opp Stigbakken. Et helvetes slit og en treningsform som tidligere har vært lite utbredt i Seilduk Ski. Det ryktes at tidligere frontløper i Seilduk Ski Thorkvang (nå Team KPMG) gjennomførte fire drag opp bakken en kveld i oktober, men følte et slikt ubehag og mismot at han der og da fordømte treningsformen for evig og alltid. Rakkestadsæther har derimot klokkertro på opplegget og ser fram til å komme i gang på snø. -Det er tid for å bøte på manglende langturer og gjenfinne balansen, avslutter han.