Det samme skulle et Grete Waitz-intervju ha vært, men en superstressa strek av et kvinnfolk ristet energisk på hodet. Med påholden autografpenn påstod hun at hun ikke hadde tid til å snakke med meg, smile eller hilse hadde hun heller ikke rom for. Og dermed minnet hun oss om den Grete Waitz mange husker fra 80-tallet. «Carismatic«, sa Adidas-representanten, med dollartegn i øynene. Well.....

Resten av dagen brukte Kip og Aftenpostens Valderhaug på pasta, pasta og atter pasta, pluss en kino med Robban De Niro. Men det føles klart naturstridig å labbe gatelangs, når du bor på Times Square, uten å kunne sette seg ned og drekke en hel masse øl.

Søndagen opprant med en oppstemt Valde, og en ryggplaget Kip. Måtte knekkes ut av senga, og tøyes vel og grundig. Tre loff med strawberrygel hjalp litt på humøret, men bare midlertidig. Ute i startområdet på Staten Island tilsa en vurdering ca 50% for å gjennomføre.

Over brua til Bronx gikk det sakte i kø, vinden var nokså kraftig, og Valde var kvikkere i fotan enn meg. Skulle egentlig prøve å løpe sammen, men jeg måtte la ham gå med en gang. Kroppen var dau, og responderte dårlig på en løpetur. Trist, når det er ca 38 km igjen..

Brooklynboerne heiet ekstatisk uten at det hjalp merkbart på humøret. For etter ca 7-8 km hogg det til i v.kne som et knivstikk. Faen! Jeg haltet som Seb McCahan, og trakk ut til siden. Klarte å fortsette i et ganglag som nok må ha ligget snublende nær John Cleeses «Funny Walks«. Det funket, jeg kom meg videre. Men det gikk sørgelig sakte. Hvor sakte vet jeg ikke, for jeg så ingen skilt med miles-merking, og hadde jeg sett noen, hadde det uansett ikke sagt meg stort. Konsa derfor på å finne en spretten rumpe. Den jeg fant var svensk, og nesten uimotstålig, men desverre løp Gunilla fryktelig sakte. Og siden jeg - med respekt å melde - hadde tenkt meg under 4 timer, måtte jeg gå.

Brooklyn ble til Queens, og det nappet i hofta. Der naprapaten har knadd. Det lugget i ryggen. Og negative tanker kom sigende som smog på hjernen: «Hva skal jeg si når folk spør hvordan det gikk? Jeg brøt, det var ikke sjanse, hadde en dårlig dag i tillegg til ei skadeliste så lang som A-stallen til Leeds..«

Well. Et stykke ut i Queens, etter en drøy times løping, priset jeg meg for første gang litt lykkelig. Jeg var tross alt fortsatt i løpet. Ryggen hadde ikke låst seg, og folk heiet. «You're looking good«, sa de, men det tviler jeg veldig på. Vekselvis halting og fremoverluting kan umulig ha sett pent ut, men det humpet nå og gikk.

Noe senere, dette er litt uklart for meg, for jeg ble litt satt ut av et forsøk på å henge på en Bella Donna fra Italia det viste seg hadde tre kamerater med på tur, løp jeg og lurte på noe rart. Hvordan kunne det ha seg at formen var forduftet siden Drammen for en måned siden? Jeg var kantete og rar i formen, og liknet overhodet ikke utgaven som hadde perset på halvmaraton.

Midt i disse tankene dukket skiltet med nettopp halvmaraton opp. Min første indikasjon på farten i løpet. 1.42.15. Jøss. Det er da ikke verst? Rask hoderegning tilsier at du kan løpe 5 min saktere på neste halve, og likevel gå under 3.30. Og jeg som lurte på om jeg skulle komme under fire timer? Dette var et løft. Snart skulle vi inn på Manhattan, og for første gang hadde jeg tenkt en positiv, offensiv tanke. Ga derfor ekstra på opp Queensborough Bridge, og passerte store mengder. Men oppover er vondt for rygg, og på toppen var den så vond at jeg måtte legge inn en neandertaler-aktig stil, der håndflatene subbet bakken foran meg, og fikk Ringeren i Notre Dam til å se ut som en rakrygget arier.

Vel nede på andre siden startet parademarsjen på First Avenue, der Manhattan-boerne skal vise at de er mye bedre publikum enn konkurrentene i de fire andre bydelene. Et Holmenkollbrøl-møter deg, og du føler deg som noe midt i mellom Tommy og Dag Ingebrigtsen. Hyllet, elsket og tilbedt. Kip nærmest fløt mellom 25 og 30 km, hele veien opp First Avenue. Rockeband, bjeller og oppmuntrende tilrop kicket adrenalin ut i systemet. Det er utrolig hvor godt det banale «You can do it« gjør i slik en stund. Jeg kjente nesten ikke ryggen en gang. Nesten.

På 30 regnet jeg ut at jeg ville gå rett under 3.30 med 5 min på kilometeren inn. Hvilken vakker tanke! Dette var iferd med å snus fra den sikre fiasko til hyggelig suksess. Og farten holdt seg så bra at man passerte nye rygger på vei inn i Bronx. Sånt hjelper på alt.

Tilbake på Manhatten og inn i Central Park forberedte jeg meg på de tøffe bakkene mange hadde advart for. «Her sprekker de fleste, spesielt førstereisegutter«, fikk jeg forrettet. Ikke Thork. Ikke faen. Ikke idag.

Ikke nå, ihvertfall. Man hadde trosset den dårlige følelsen i starten. Man hadde overlevd kneproblemer, hoftevondt og en kranglevoren korsrygg. Da nytter det ikke å komme her og komme her og si at man er SLITEN! Sliten kan man være hjemme, rundt Maridalsvannet eller noe. Nå er det New York og 5 kilometer til mål. Da holder du kjeft og løper.

Og hvilken løping! I en blanding av Odd Sørli og Arne Borgstrøm-stil crawlet jeg meg sikk-sakk frem mellom konkurrenter det føltes som stod stille. (Noen av dem gjorde også det). Det hadde gått opp for meg at det nå eksisterte en mulighet for å sette ny pers, bedre enn 3.27.27 fra ifjor.

Og mens krampa lurte i kroppens samtlige kjente muskler, kuta jeg hva jeg var mann om den siste biten inne i parken. Folk hylte, og hva ser jeg der? Jaggu, ryggen til romkamerat Valderhaug. Full pes opp til den. Han hadde hatt krampe og måtteet stoppe og tøye, men nå ble vi enige om å gi jernet den siste kilometeren sammen.

Full gass, bånn pinne, og ny adrenalinstrøm overdøvet blodets hvisken og benpipernes bønn. Der var mållinja, og jaggu, jaggu, jaggu, klokka hadde bare såvidt krøpet over 3.25! En siste kraftanstrengelse, DERRRRR tek vi dom - likt over mål - på to ganger ny bestenotering; 3.25.25.

En tilskuer så at jeg hadde skrevet DYLAN under det norske flagget på brystet, og spurte om det var Bob Dylan. «Exactly«, svarte jeg, og var nok nærmest His Bobness' sene 70-tallsproduksjon akkurat da. Sånn innholdsmessig.

Nå sitter/ligger vi hjemme på hotellet, klokka er 03.00 hjemme i Norge, og her skal man brekke seg ned til en biff med bedre rødvin til. Særlig lykkeligere enn dette er det vanskelig å bli, ikke minst med tanke på de månedene som ligger foran en. Fylt til randen av skummende øl, vin, og dertil hørende Camel Light. Jeg skulle gjerne sagt Sex, Drugs and Rock&Roll, men der må jeg nesten høre litt med Siggen først...