En av våre fineste løpere. Legg merke til KipSvaneveiens eminente teknikk, der han overhodet ikke berører bakken.

Igjen var Holdingens løperkollegium klare for internasjonale oppgaver. For 13. gang ventet Bellman og hans epistler i Stockholm. Åtte mann var meldt til innsats, men én forsvant i bryllup og én ned i jobbpapirene. En stund var det imidlertid fare for ytterligere nedbemanning, men Olemann er ikke en mann som frivillig står av representering i Seilduk-regi og meldte seg klar til dyst til tross for et ukeferskt albuebrudd.

Fredag
Den svenske jernhästen brakte oss forbi Kongsvinger og andre svinger - og inn i Sverige. På svensk side er det ofte UK som først kommer i fokus. Laget skal tas ut. Men i år var det ikke behov for M&M, fortrinnsretter eller randomtrekning blant ansiennitetspoeng da en mann meldte seg til laglederoppgave i coach’ fravær. Ikke Ole med albuen, men Thorkerten med hasene. Ergo ble det en lett jobb for UK. Det ble et lag som utad fremstod fryktinngytende, mens vi innad har sett sterkere varianter.

Ingen stopp i Karlstad, men med togbytte og pause i Kristinehamn. Kjøp av Åttiattan og Piggelin i verdens minste sjappe med kredittkortmuligheter. Kuske videre til Stockholm. En snodig variant oppstår utenfor Stockholm C da fire mann mener at apostlenes hester er bedre enn Alis taxi - og det med tung sekk og dagen før løp. Ali kjører til gjengjeld over hele Söder, slik at den normale drosjebilstrekningen for dukerne samlet sett er konstant fra år til år.

Hotel Anno 1664 rett ved Slussen er valgt ut etter en fyldig debatt og vurdering. Der har vi litt for mange rom. Thork og Pål ominnreder hotellrommet fullstendig, før styreformannen flytter ut til det ledige naborommet. Lars og Ketil tar det store rommet, et rom som er like stort som de tre andre rommene til sammen. Asbjørn og Walter går for det trange, og Asbjørn kommer ut av skapet for å sove.

Ute på Söder er det en varm sommerkveld, veldig varmt. Det er sydende og veldig mange mennesker i gater og på torg. Hos Pastakoker’n blir vi møtt av ingen koker, men med “ledig bord om 10 minutter" - en uvanlig variant. Det bestilles og spises, men hvor er Pastakoker’n. Borte? Ja, nettopp - mannen har solgt seg ut og sitter nå trolig i en forstad med spaghettien i fanget, noen 30 år gamle, utslitte joggesko på beina og med en vanskelig-tolket mine i trynet. Dukerne aner råd, men kanskje fare da de forlater stedet.

Lørdag formiddag
Alle mann møter til frokost, ingen fall i trappa og ingen morgenrodeo. Mr. Nokut er som vanlig morgenfugl og har allerede sett samtlige forsøksheat på 100 meter’n på TV, samt flere filmer på hammerthrow.org før de andre våkner. Ute holder finværet i seg, og man blir møtt med sol og allerede 20 grader. Arrangøren har fremskutt starten med en time, men rutinerte seildukere vippes ikke av pinnen av den grunn. På Gamla Stans spesialutsalg møter man opp ved åpningstid sammen med den vante kundemassen på den tiden av døgnet. Tunnelbanan går sikkert dit den skal uten et eneste Åkeshow, og på Store Skuggan finner man rutinemessig pinnen og en god samlingsplass.

Løpet
Etter et lite mellomspill under Korkeken er man tilbake på Store Skuggan og med den vanlige løypa med den vante kilometerinndelingen. Micke Hill er med, men kan kanskje ikke beskyldes for å ha lagt litt vanskelig pukk og grus på enkelte deler av løypa som gjør at løypa er litt mer krevende enn normalt. Litt Schweinshaxe på slutten der for flere. Seildukerne kuter uansett av gårde i et tempo som i det store og det hele er fortere, klart fortere, enn Göran og Gunnhild. Det blir 1.48.47 og en 45. plass i herreklassen og 74. plass totalt av nærmere 1000 lag. Noe som bekreftes av speaker Gärderud. Se forøvrig Sporten (nedenfor).

Lørdag ettermiddag
Piknik med herlig salat og nå også suppe fortæres i sola på Skuggan. Stemningen er god, og stort sett stigende resten av dagen. Fjorårets hovedutfordrer, Team Nutriway, stiller mannsterke i år. Med telt og en vanvittig mengde lag, men fokus er et annet sted og de er i år bare noen i den store mengden. Gitaren kommer frem etter at ipodhøyttaleren har vært fremme en stund. En kvinnelig agent tar på seg oppgaven med å fortelle om våre bravader, hensikter og fortreffelighet for andre piknikdeltagere, og før vi vet ord av det, har hun og vi samlet en gjeng større enn noensinne. Det bæres benk etter benk for å huse alle. Stemningen er god. Det synges Bellman. Det synges “Mil etter mil". Det synges “Nå går de gamle hjem". Sistegang klokka 22.00. Kvelden på Skuggan avsluttes med tapas. Noe overraskende.

Ingen brudd ved oppbrudd denne gangen. Tilbake på Hotel Anno blir det 3-3 i “Should I stay or Should I go", det kunne like gjerne vært motsatt. I sene nattetimer viser det seg at Svenska Vägvärket har utsalg på McDonalds på Söder, det er jo bare herlig. For 100 svenske kronor anskaffer en av dukerne seg et “Arbeid-pågår"-skilt. I ettertid må nok det kalles et impulskjøp, men det er det nok mange som kan kjenne seg igjen i. Impulskjøp altså.

Søndag

Seilduk Utmarsj profilerer seg på Söder. Enkelte er fremdeles lette i beina.

Etter frokost er det klart for samling på hovedrommet. Jeilan vinner overraskende 10 000 meter på TV, og Bolt vinner ingenting da han er for rask på avtrekker’n. Agenten sjekker ut, og Styret bytter rom igjen. Kulturprogrammet forteller om eksteriørnytelse av Bellmanhuset på Urvädersgränd 3 og litt drikke på Mosebacke, før det blir tung lunsj og foppall. 13 mål på tre omganger er ny Bellman-pers. Det fortsetter med Södervandring på Katarina Bangata og Vitabergsparken. Før Bar Central åpner sine dører og våre opplevelser.

Som det heter på nett: “Krögaren Robert Rudinski har bytt geografisk inspirationskälla. Vid Nytorget, i Sacre Coeurs gamla lokaler, har han öppnat en krog som fokuserar på det centraleuropeiska köket. På menyn hittar du rätter som gulaschsoppa, korv och knödel."

Jada, endelig et slag for det tyske kjøkkenet. Dog ispedd litt tsjekkisk øl og slovenske varianter. Bråthen ber om “sulten, mye kjøtt", dermed foreslår servitrusa Schweinshaxe. Og det er ikke petit france som blir servert, men enorme mengder med svineskank. For første gang må seildukerne melde pass en søndag. Bar Central har overrumplet dem fullstendig. Kvelden avsluttes med lange glass og 21. Men den store vinnerlykken er ikke å oppdrive.

Mandag vasing, og atter vasing. Det handles litt. Og klippes litt mer. Sakte, men sikkert blir det avgang fra Centralstationen, og sakte men sikkert kommer man tilbake til Norge.

Sportspegeln:

KipBråthen: - En pinlig detaljert beskrivelse av årets fysiske forfatning og løpsgjennomføring kan leses i fjorårets krønike. Og i forfjors. Og de fleste år før der igjen. Helt unntaksvis unngås de legemlige høstsvekkelser og behovet for Rigabalsam. 2011 var intet unntaksår. Dermed ble det marginale variasjoner over kjente og ukjære temaer som: Tungløpt, kraftløst, brystsvakt og mental motvind. En noenlunde artig nyvinning inntraff likevel i år ved at den omreisende gjøgler KipdaDhorj hang seg med på ferden et par-tre kilometer. Ellers var intet nytt under løpssolen. Under bankettsolen var det heldigvis også lite nytt: Seilduk KAN bankett.

KipPål: -Triste saker. Jeg visste på forhånd at det kom til å bli tungt og trist. Dessverre ble det tyngre og tristere enn forventet. Selv PikstelCalc gikk på en oppsiktsvekkende og sjelden bommert. Selvsagt i negativ retning. 40 sekunders feil på 5 km (dog “bare" 30 sekunder i det ytre intervallet) er mye til PikstelCalc å være som stort sett treffer innenfor de intervallene som den hoster opp. Til PikstelCalcs unnskyldning var løypa litt mer svårløpt i år enn tidligere, og det gjorde nok et utsalg på etappetidene på alle våre med- og motløpere. Den siste kilometeren hadde fått en grus-/pukklag som ikke var hyggelig mot store og slitne kropper. Her falt jeg suverent i gjennom. Også midtveis var underlagt et sted litt mindre hurtigløperaktig enn tidligere. For KipPikstel er det få unnskyldninger å dra opp, der i gården er realitet var total. Og når dagsformen tydeligvis ikke var til stede heller, var det lite som kunne redd en svak-svak Bellman-tid. Det var tungt i starten, oppløftende da medvinden kom i ryggen den andre kilometeren, km 3 og 4 er alltid tunge også i år og håpet om en kalasavslutningen falt rett og slett i grus. Grusomt var det, og jeg fikk en kilometertid på den siste kilometeren som var håpløst bak normal standard. Men det var en fin dag, og bankettformen var sterkere enn forventet.

KipORakk: - Bare svært sjelden skjer det meg helt ubegripelige ting underveis i et langløp. Disse kilometertidene får jeg imidlertid ikke til på stemme. Ved 2 km er det godt samsvar mellom opplevd fart, anstrengelse og avlest tid (ca 7.25), men deretter skjønner jeg nada: kilometertidene fyker til uhørte nivåer. Og vel var jeg sliten halvveis, og vel tok jeg noe Leif Roar Falkum i seilene, men fullstendig slagpasient var jeg nå ikke. Og en sistekilometer på 4.09 - der jeg i fjor hadde 3.36 og aldri har hatt mer enn 3.42 - er totalt absurd for meg. Ettersom noe av den samme sistekilometerimploderingen ser ut til å ha rammet både RVB og Ketil må ytre faktorer tas med i betraktningen, og Micke Hill står lagelig til for dukerhugg. Småslurv fra Micke vil likevel kun forklare litt (kilometer fire burde da ha gått mye fortere). Løst grusdekke på et lite parti forklarer litt til, men mye gjenstår. Noen få sekunder på brukket albuekontoen, men det burde jo fordelt seg jevnere utover.  Noe toppløp var dette uansett ikke, men altså: det klart mest mystiske. Heldigvis var banketten både kjent og kjær. 

KipKRakk: - Med store forventninger i fickan har det lett for å gå galt. Våren hadde kommet med sentrumsrekord i nyere tid, og beina hadde vært i gang gjennom sommeren. Det er fortsatt uklart for meg hva som skjedde de tre siste kilometerne i årets trubadurstafett, men noe rart var det. Første to gikk greit unna og jeg følte at kroppen var greit med. Passering 2 kilometer glapp dessverre, men snittet for de to første viste verken tegn til klumpfot eller harahjerte. Overraskelsen var derfor negativ da det skulle kneppes ved etterfølgende passering. Fiiin på armen viste 3.48. Og det på en kilometer uten følelse av knirk i hjulvispen - hva nu? Opp forbi korkeken er det jo seigt, men mesteparten er jo flatt? Inn på gresset, over nylagt pukk og opp mot runding i nordenden har jeg følelsen av at dette går ganske bra - kör på, inte tröttna!  Men det går ikke så veldig bra. Noen dukere heier ved nittigraderen rundt 4H, men uret har splittet på en kilometertid langt svakere enn ventet: 3.53. Auda, auda, auda. Heldigvis har man ikke så mye valg her, for på dette stadiet av løpet spiller det egentlig liten rolle om man kaster på køl eller kaster inn håndkleet, vondt er det uansett. Jeg forsøker å tyne det siste på grusen før det faller ned mot mål. Ledervargen og følgesykkelen i mixklassen passerer meg rett før brua, og jeg synes ikke det går så verst i forhold til ham. En kort spurt blir det også før pinnen leveres til lektoren i vekslingsbåsen. Klokka stopper på 18.59, med en siste kilometer på 3.58. Hva i huleste? Gift i soppen hos den nye pastakokeren? Den siste kilometeren er 28 sekunder svakere enn i fjor og 31 sekunder svakere enn i 2008. Jeg forstår det ikke, men er fornøyd med å ha kommet under 19 blank. Neste år blir det revansj - som alltid.