Tynnlufta i Akebakken har gitt fam KipK et voldsomt løft. Matias (i gult) tok teten i barneløpet og varslet storløp fra far seinere på dagen.

For vær og forhold vises det til tidligere års referater. Teddyføre av beste merke - faktisk litt i overkant varmt på slutten.

 Kl 14.58 var seildukstroppene samlet i pulje 2, der man klappet for Grete Waitz' minne, festet sine lisser og skuet ut over 6000 medløpere. Og så smalt det...

KipORakk: - Jubileumsløp! 25 ganger har jeg nå vært rundt sentrum. 250 kilometer på full blås - 16 timer i smerte. Hvorfor er dette fortsatt interessant? Jeg har egentlig slutta å spørre. For å se om det fortsatt går, tror jeg. For noen stakkede stunder av mestring i en sump av utmattelse. Noe slikt. Med 39.05 ble målet nådd, oppdraget utført og sammenbruddet utsatt, men veien fram var mer vrien enn på lenge. En høst med hjertefeil, en vinter med rykkete Vallevals og nesten 90 kg på ribbeina var hva jeg hadde å bringe til torgs. Og ni løpeturer.

Men beina vet fortsatt hva som må til på denne runden, og de satte straks opp 3.58-fart opp til Slottet. KipCash lå svart og morsk på min venstre skulder. Det nye puljesystemet var en soleklar suksess på vårt nivå (men fortsatt for trangt i puljene bak), og det var bare å seile med hordene. Etter 1500 meter i Gyldenløves gate glir The Man In Black noe fra, men han kjemper fortsatt for å holde igjen. Ved passering 2 km kommer den første krisa: klokka viser 00.00,00. Er det mulig? Jeg har altså klart å stoppe klokka ved passering 1 K, og neste trykk har nullet den. Så mye for rutine. Kjapt starter jeg uret igjen, men rådyra er fortsatt gode. Jeg MÅ vite hva jeg har å gå på, ellers klarer jeg aldri 40. Så jeg må presse meg opp i ryggen på KipCash og pipe fram mitt ærend. "3.51", melder svartemann, og følgelig står det 11 sekunder på kontoen pr Kirkeveien. Før Oscar glir KipK avgårde igjen, og denne gang for godt. Det er ikke noe å gjøre med. I F-parken har det blitt varslet om ny rute. Det er det også, men ikke som annonsert, naturligvis. Vi hekler oss gjennom noen besynderlige 180-graders svinger før vi er på kurs mot sør igjen langs vanlig rute. Ut av parken, over kula og ned i Bygdøy Allé. Det glir fint. Kontrollert hardt. Og oppover alleen synes jeg endog det går bedre enn ventet. Knapt noen glir forbi, og ved 5 km har saldoen økt til 32 sekunder. Bra!  

Som i alle år forsøker jeg å kombinere lett med fort nedover mot Solli plass. Men i år nytter det ikke! Jeg fortsetter å¨være like sliten som på toppen. Og på Solli plass er det plutselig krise. Jeg må kjempe enormt for å holde farten. Tanken på å stå av kommer. Det er så alt for langt igjen til å klare dette tempoet hele veien. Jeg tenker på hvordan jeg skal forklare at jeg ga meg. Nei! Løp i det minste ned til Rådhusplassen. Dit er det jo mest nedover. Deiser videre med hylende lunger. Men Løkkeveien hjelper litt, og ute på plassen står det "7 km", jeg har tjent nye sekunder nedover, og jeg tenker at jeg kan jo la det løpe på litt ekstra herfra og likevel klare sub-40. Så jeg kobler et lettere gir inn og stanker videre. Dette er i grunnen dagens prestasjon fra min side. At jeg klarer å slippe opp og slure videre uten å klappe helt sammen. Men det er vondt, og det løpes i selvforsvar heller enn på angrep. For 25. gang åpenbarer Karl Johan seg til slutt likevel. Og da er man glad!

KipKRakk: - Ah, så skulle jeg endelig lykkes i Sentrumsløpet! Hvert bidige år siden debuten i 1985 har jeg hatt forventninger om en god tid, og  erfart at de ikke blir innfridd. I år visste jeg lite om form og forventningene var deretter. Riktignok løp jeg tre runder rundt Sognsvann i overraskende i høy fart tirsdagen uka før løpet, men det var ikke nok til å gi ambisjoner om et storløp. Etter Birken ble det mye sofa og hvile, men fra påske fikk jeg løpt en del og gjort unna et par intervalløkter. En jogg og tre spurter dagen før og en ti minutters jogg klokka ti løpsdagen, ga heller ingen indikasjoner på at dette var dagen.

Det var først da vi kom opp i Colbjørnsens gate jeg merket en forskjell fra tidligere år - noe var på gang. Beina rullet merkelig lett og pusten var lett å kontrollere. Første km: 3.57. Planen var å ligge sammen med KipOrakk opp til parken for så å ta en vurdering der. Men allerede i Kirkeveien gled jeg forbi løpere rundt meg uten at det kostet særlig mye. Andre kilometer gikk på 3.51. KipO ble borte og jeg tenkte at han hadde dratt fra. Inn i parken var fokuset å holde igjen for å ha noe å kjøre med nedover. Det lyktes, og til tross for noen drøye svinger i den nylagde labyrinten, kom jeg fint inn i rettvendt marsj langs diagonalen ned mot Halvdan Svartes gate. Over brua, opp kneika og ned til Frogner var følelsen fortsatt fin. Skal jeg endelig lykkes? Oppover Bygdøy Allé kom den første motbøren: Litt sirupsbein, tørr i munnen og litt for mye blås. Heldigvis, ned til Rådhuset fikk jeg en kilometer på 3.30 tallet -  akkurat den oppmuntringen jeg trengte. Oppover foran Stortinget mot Egertorget sto Kirsten og heiet intenst. Takk og takk! Hun heiet også på en Mari og jeg hadde ikke annet å gjøre enn å pine meg forbi OSI-løperen Brox og stylte over torget. Nå var fokus rettet mot den varslede løypeendringen i Kvadraturen. Av den grunn ble jeg litt avventende nedover mot Rådhusgata, men skjønte etter hvert at alt var som i fjor. Jeg måtte over 4 minutter på kilometeren over Youngstorget, men ikke mye. Febrilsk hoderegning under regjeringskvartalet ga et uklart svar om at under 38 var mulig med en spurt. I bølgende pine bortover Akersgata virket avstanden til Karl Johan veldig drøy. Så drøy at jeg trodde sub 38 var helt i det blå. Ute på Karl Johan klarte jeg likevel å få skikkelig fart på kjerra og med 3.27 på siste tusen var kanonløpet i boks: 37.52 offisiell tid - yes, yes, yes! 

Epilog: Hvordan jeg klarte å gjennomføre mitt raskeste Sentrumsløp siden 80-tallet har jeg ikke noe godt svar på. Kanskje det var det den rolige åpningen? Løping i stedet for ski i påsken? Dagsform? Morgenjogg? Start seint på dagen? Uansett, det som er klart er at jeg ikke ville kommet langt som toppidrettsutøver: Å ha dagen en gang hvert 25. år ville ikke gitt mange titler...